Oslo Kammermusikkfestival 17.8.2008 Villa Grande Bartok: Andante, Utvalg av ungarske folkesanger, Sonate for fiolin solo, Sonate for fiolin og klaver e-moll, Elise Båtnes – fiolin, Håvard Gimse – klaver
Man kunne nesten si at med konserter på Bygdøys staseligste villa – da ser vi bort fra Kongsgården, men det er jo ingen villa – ville kammermusikkfestivalen dykke dypt inn i sitt kjerneområde. Slik var det kanskje for noen år siden – men er det avgjort ikke i dag. Nå har det flatet ut, og det har utviklet seg til, som ordfører Fabian Stang sa i sin åpningstale på festivalen på fredag, ‘en festival med løs snipp’ hvor ingen hever øyenbrynene for det minste brudd mot den musikalske kotyme.
Med ordførerens ord i mente var vi av dem som stilte i lett sommertøy i ministerpresidentens tidligere kåk i dag. Sola skinte på kanskje en av de aller siste varme solsøndagene i sommer og da var det godt å ha Huk i bakhånda som nærmeste nabo.
Men å by på Bartok på Bygdøy er ingen enkel jobb, salongmusikk for det bedre borgerskapet er det avgjort ikke, ei heller tilfredsstiller de bartok’ske utladninger Frp-koden om country og danseband. Det eneste som kunne forbinde Villa Grande og Bygdøy med Bartok var det som Håvard Gimse påpekte: Bartok var i sin tid flyktning fra nazistene.
Elise Båtnes og Håvard Gimse hadde valgt denne anledningen til å presentere sin nye CD med Bartok-verk for fiolin og klaver. Det er krevende musikk og absolutt ikke noe man kan sette seg ned og nyte rødvinen til. Det ble som Elise Båtnes sa etter knapt en time: ‘Vi må ta en pause på ti minutter så første rad finner tilbake til seg selv’.
Det hun egentlig satte fingeren på var at den ungarske komponisten avgjort har mye tæl og kraft i sin musikk. Hun gjorde selv lite for å dekke til dette. Faktisk ble det spenst og styrke i hennes framføring av Bartok – hvor vi må si at solosonaten var det avgjorte høydepunktet.
Dette var også det verket som inneholdt mest av det vi kan si vi hører mest av når det gjelder Bartok: halsbrekkende dynamikk og stille hviskende musikk. Det er også noe av det siste han skrev (i 1944). Den korte andanten og den sjeldne framførte første fiolinsonaten er verk som han skrev i sin ungdom og som ennå er sterk påvirket av senromantisk stil.
Elise Båtnes har utviklet seg til en myndig fiolinist som vet hvor (det musikalske) skapet skal stå. Fra nå i høst rykker hun inn som Stig Nilssons arvtager som konsertmester i Oslo-Filharmonien som allerede i slutten av denne uken vil spille konserter i Østerrike og Tyskland.
