Oslo Konserthus 10.4.2008 Sibelius: Pohjolas datter, Carl Nielsen: Fiolinkonsert, Sibelius: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien, Henning Kraggerud – fiolin, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det ble Henning Kraggeruds kveld. Den unge norske fiolinisten har sluttet å være ung og lovende. Nå har han sprunget ut i full blomst. Mellom sine konserter på de britiske øyer, Frankrike, Danmark og Tyskland avlegger han Oslo et besøk og spiller en nordisk fiolinkonsert vi ikke hører altfor mye.
Mange vil nok si at den unge fiolinisten allerede er etablert i det fremste sjiktet av nordiske utøvere. På mange måter slo han fast sin posisjon gjennom Ole Bull-filmen hvor han for alvor ble fiolinikonet her hjemme. I de nordiske land slo han fast sin status gjennom Oslo-filharmoniens store turne til de nordiske hovedsteder sist høst. Det var etter deres konsert i Stockhom at Dagens Nyheter ikke hadde tvil om å slå fast hvilket som var Nordens fremste orkester.
Det er jo derfor naturlig at han framfører en nordisk internasjonal fiolinkonsert – og denne gangen ikke Sibelius’ konsert som på en måte er blitt hans varemerke – når han skal opptre for Oslos konsertpublikum. I Carl Nielsens konsert opplever vi også det gode danske grin. Gjemt mellom de virtuose strøkene og det brede anslaget fra orkesteret fikk vi også en stemning av humør og lunhet.
Henning Kraggerud framførte denne konserten i mesterlig stil. Jubelen sto i taket og han måtte kvittere med ekstranummer, en sats fra Ysaÿes første fiolinsonate som han nettopp har gitt ut på CD.
Brede strøk med Sibelius opplevde vi også på resten av konserten. Jukka-Pekka Saraste tok oss med på en reise med den finske nasjonalkomponisten, først i en magisk og mystisk framføring av tonediktet Pohjolas datter og til avslutning hans mektige femte symfoni.
Kanskje det var gårsdagens flotte lyssetting som gjorde det – konserten ble tatt opp for TV – men jeg opplevde umiddelbart at det lå en stemning av mystikk over dette Kalavala-diktet som skildrer trollmannen Väinämöinens møte med Nordens (Pohjola) datter.
Stemningen ble utvilsomt forsterket av det fremragende spillet som ble vist. Strykerne hvisket og messingen brummet, tonespråket til Sibelius ble malt fram i brede strøk.
I den femte symfonien ble også den store penselen tatt i bruk. Sarastes gir oss den finske nasjonalkomponisten som en langt annet enn den tolkingen med hvite kneisende bjørketrær mot knallblå himmel som den kontinentale spillestilen med Karajan i spissen i en årrekke har forsynt oss med. Her var det til gjengjeld varme og brede toner vi hørte. Flott og utmalende! De mangedoblete avslutningsakkordene satte ikke en sluttstrek for denne musikken. Den fortsatte å synge i oss lang tid etterpå.
