Så steinspruten sto

Oslo Konserthus 27.3.2008 Aram Katsjaturjan: Klaverkonsert, Tsjaikovskij : Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien, Jean-Yves Thibaudet – klaver, Gilbert Varga – dirigent

Det var som å oppleve et vilt ritt gjennom Kaukasus så steinspruten sto. Det er fristende å bruke sterke bilder om armeren Katsjaturjans klaverkonsert. Det er et fryktinngytende friskt verk, med nærmest ville harmonier og krasse rytmer og hvor hjemlandets toneganger er mer enn gjennomgående.

Skjønt hjemland og hjemland. Offisielt var han armener, men født i Georgia og regnet seg også som azerbadjaner. Så en mann fra Kaukasus er det riktig å slå fast han var, komponisten som sto på en klar tredjeplass i rangering av offisielle komponister i datidens Sovjet etter Sjostakovitsj og Prokofiev. Katsjaturjan besøkte blant annet Oslo-filharmonien i 1971 og hans musikk er mer eller mindre ufrivillig blitt kjent for de aller fleste av oss gjennom åpningstemaet til den enormt populære fjernsynssserien Onegin for noen år siden. Men han skrev ikke direkte for de hvite seilene på de syv hav. Faktum er at denne musikken var hentet fra en svært sosialrealistisk ballett om slavehelten og opprørslederen Spartacus.

Katsjaturjan var først og fremst en sovjetisk komponist på godt og vondt. Han var knapt over tredje og så å si ukjent – bare med en symfoni bak seg – da han skrev sin klaverkonsert i 1936. Som med Griegs friske ungdomsverk i a-moll førte også denne konserten til umiddelbar suksess og internasjonalt gjennombrudd for den unge armeneren. Noe skyldes også dette at Sovjet etter 1941 ble en alliert i kampen mot nazismen og sovjetiske komponister derfor mye framført særlig i USA og Storbritannia. Men konserten har i alle år beholdt sin popularitet for sin umiddelbare friskhet.

Klaverkonserten er i beste høyromantiske tradisjon. Arven fra Rachmaninov er ikke vanskelig å kjenne igjen. Men i tillegg har den en friskhet og et fyrverkeri av musikalske erupsjoner som mer enn forbløffer. Selvfølgelig finner du også de riktig vulgære elementene blandet opp i dette likesom du finner en forsmak på en orkesterpallett malt ut med den bredeste pensel i sistesatsen, her hører du en forsmak på musikken som britiske TV-produsenter grep begjærlig.

Men slikt glemmer vi fort, det ble et heidundrende ritt gjennom Kaukasus vi opplevde. Kveldens solist Jean-Yves Thibaudet ble mer enn svett av disse rymiske kaskadene, han stilte også i en jakke som virket som om hadde vært gjennom denne konserten – og rittet – noen ganger før. Det stemmer nok også på sett og vis for sent i fjor høst spilte han denne konserten blant annet i London og Sveits. Katsjaturjan presenterer oss for intrikate og ville rytmer hvor selv en Bartok må melde pass. Et øyeblikk i førstesatsen hadde vi på følelsen av at solist og orkester spilte i forskjellig takt, intens øyekontakt mellom pianist og dirigent gjorde at dette landet sånn noenlunde ned på beina.

Imponerende var utøvelsen. Dette er en klaverkonsert som fysisk sett stiller umåtelige krav til utøveren – og hvilken utførelse Thibaudet gjorde! Vi har knapt ord for det vi opplevde. Fyrverkeri. Vilt ritt. Steinspruten står. Rått. Saftig. 

Orkesteret hang med, så godt de maktet. Det var ingen tvil om at det var Jean-Yves Thibaudet som var sjefseksekutøren her, men det var morsomt å oppleve at også for orkesteret virket det befriende å spille slik frisk musikk. Fengende musikk med bassklarinetten uvanlig og fengslende tonegivende.

På grunn av sykdom måtet dirigenten Gilbert Varga hoppe inn på kort varsel. Energisk hoppende gjorde han det beste ut av det, han ogThibaudet er også godt kjent fra før. Koplingen med Tsjaikovskijs fjerde symfoni var den rette for en slik kveld. Utvilsomt det friskeste og mest ‘opprørske’ – for å si det slik – av Tsjaikovskij symfonier. For 25 år siden var denne symfonien også Oslo-filharmoniens gjennombruddsverk på det internasjonale plan. Mye saft eksisterer fortsatt hos musikerne og å framføre denne symfonien på kort varsel for dette orkesteret måtte være dømt til suksess, uansett dirigent.

Friske tak opplevde vi også selv om de innledende hornene kanskje skurret litt i sjebnefanfaren akkurat til å begynne med. Men slik glemmer vi fort når Tsjaikovskijs viltre orkestrale kaskader i Oslo-filharmoniens eminente hender fikk anledning til å brette seg ut.

For en kveld!