Oslo Konserthus 7.2.2008 Jon Øivind Ness: Low Jive – urframføring, Geirr Tveitt: Klaverkonsert nr. 5, Finn Mortensen: Symfoni
Oslo-filharmonien, Peter Szilvay – dirigent, Håvard Gimse – klaver
To av 1900-tallets mest betydningsfulle norske komponister samt en urframføring sto på programmet for Oslo-filharmonien i går. I tillegg hadde Peter Szilvay hoppet inn som dirigent for sykdomsforfall på kort varsel. Tatt i betraktning den majestetiske og mektige framføringen av Finn Mortensens symfoni var dette sterkt imponerene.
Jon Øivind Ness’ Low Jive sies å være inspirert av punkbandet Siouxie and the Banshees‘ klanglige verden med vekslingen mellom mørke og rytmer. For undertegnete minnet stykket mer som en illustrasjon av et menneske som forsøkte å kravle seg ut av et kloakkrør, lydene med de stadige blopp-blopp og rennende vann forsterket dette. Men verket gjorde stor lykke med sin fascinerende rytmikk – dog med punkverdenens nyenkelhet på god avstand.
Noe langt annet ble det med Geirr Tveitt og hans femte klaverkonsert. Det ble en fyrrig framføring av en fargesprakende konsert som rent tok pusten fra en. Om man kan si at Bartok og Prokofiev stilte umenneskelige krav til utøveren i sine klaverkonserter, blir disse bare for smågutter å regne med sammenliknet med Geirr Tveitts veldige kaskader av toner fra klaveret. Som frodige fossefall som kaster seg ut fra fjellsida eller som drønnet av tjuefem Dovregubber, tusen elger eller hele fjellnuter. Det er musikk som ikke akkurat er skrevet for de hørselshemmete!
Konserten starter med kraftig bulder fra klaveret. Etterhvert kan man skimte folkeviseliknende passasjer i musikken som veksler mellom veldige utbrudd og rolige innadvendte lyriske partier. Første sats har navn av en springar i seg mens sistesats har tempo av en halling. Mellomsatsen bærer det lyriske navnet av Bjøllelåt i Blånuten.
Komponisten uroppførte selv konserten på en konsert i Paris i 1954. Den gangen vakte det stor begeistring og det er ingen grunn til å dempe begeistringen i dag. Håvard Gimse har spilt inn denne klaverkonsert for CD som han også har gjort med klaverarrangementene av Hundrad Hardingtonar, komponistens mest kjente verk. Det ble da også et av disse stykkene som ble spilt som ekstranummer. La oss tilføye at orkesterversjonen – den mest spilte suiten – er hyppig framført på endel amerikanske FM-stasjoner, faktisk langt mer enn Grieg!
Nå kan man saktens spekulere på hvilken versjon av klaverkonserten vi hørte i går. Komponisten så seg aldri ferdig med et verk. Han kunne endre notene rett før musikerne gikk på podiet og i sine klaverkonserter elsket han å improvisere når han selv satt ved klaveret. Av denne klaverkonserten eksisterer i hvert fall to relativt ulike versjoner. Uansett kan vi trygt fastslå at dette er et av de mest sprakende og fargerike verk uansett i norsk litteratur for klaver og orkester!
Etter pause ble det et skifte til en ny verden igjen. Mens vi til overmål fikk stifte bekjentskap med folkeviseliknende toner i Geirr Tveitts nasjonal-pregete musikk, er Finn Mortensens symfoni fra 1950-tallet noe langt annet. Her er det de store, gjerne si kontinentale, formene som rår grunnen. I tredjesatsen kunne vi fornemme noe bruckner’sk, noe som ble tydeligere da sistesatsens coda løftet seg kraftfullt opp. Om ikke akkurat med fanfarer så staut, majestetisk og mektig lød det. Symfonien kan trygt sies å være en av grunnpillarene i nyere norsk musikklitteratur.
Peter Szilvay har tidligere dirigert dette verket i andre sammenhenger. Han kan avgjort sies å ha et godt grep om det. Det låt da alldeles storartet på konserten i går. Om det ikke akkurat var utsolgt til siste plass, var desto begeistringen stor etter framføringen. Dirigenten måtte inn gang på gang og motta applaus.
