Oslo Konserthus 17.1.2008 Zemlinsky: Orkestersanger op. 13 (1. gang på Oslo-Filharmoniens program), Mahler: Symfoni nr. 9
Oslo-filharmonien, Randi Stene – mezzosopran, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det var jubel og begeistring i Oslo Konserthus i går, i salen hujet og ropte begeistrete tilhørere. Vi hadde opplevd en framføring av Mahlers niende symfoni som gjorde stort inntrykk.
Før den mektige nesten halvannen times framføringen av denne symfonien hadde vi fått en ‘mahlersk’ forsmak gjennom Zemlinskys seks orkestersanger. De stammer fra årene 1910-13 og bygger på tekster av Maeterlinck, dramatikeren bak Pelleas og Melisande. Her oppleves erotiske undertoner og skjulte lengsler med en undertone av symbolisme. Zemlinsky gir sangene en skimrende og nærmest skyggefyll musikk. Det er som om stemningen i dette usagte og underbevisste også skal formidles gjennom musikken.
Randi Stene har lenge hatt disse sangene på sitt repertoir. For noen år siden sang hun dem inn på CD med Trondheim Symfoniorkester. I går ble de framført for første gang i Oslo. De lavmælte sangene står godt til Randi Stenes mørke mezzo-sopran.
Mahlers niende symfoni stammer fra samme periode. Den ble komponert i årene 1908-11 og ble den siste han fullførte. Han etterlot seg riktignok skisser og to ferdig orkestrerte satser til den tiende da han døde i 1912. Stemningen for konserten var derfor allerede satt med Zemlinskys flyktende toner. Vi var allerede inne i en verden preget av århundreskiftets symbolisme for et hundre år siden, usagte lengsler og Freuds teorier om det ubevisste.
Selv for dagens materialistiske mennesker gjør Mahlers niende et sterkt inntrykk. Musikken slik den framstår for oss setter sine spor. Om vi rensker ut det som vi i vår rasjonelle tidsalder ser på som ‘unødvendig’ gjenstår likevel at musikken har en kraft som bærer fram et sterkt budskap. Noen vil tolke det så langt som at det er Mahlers eget dødsbudskap, vissheten om den forestående død, som preger denne symfonien. Vi vil innskrenke oss til å si at musikken har en kraft i seg selv som nagler deg fullstendig.
Sakte skridende starter symfonien og får først liv i seg ved de to kvikke mellomsatsene. Men så synker den tilbake til stille meditasjon igjen i sistesatsen. I codaen i sistesatsen overgår komponisten nesten seg selv. Musikken synker sakte og hviskende hen.
Det var et fullsatt konserthus som møtte denne symfonien i nesten fjetret åndesløshet mot slutten, helt til jubelen slapp seg helt løs. For en opplevelse med dirigent og orkester!
Mahlers niende ble gitt på CD av Oslo-filharmonien bare for få år siden. Det var også den siste innspillingen Mariss Jansons gjorde med orkesteret.
Skal vi si noen negative ord må disse tilfalle de av publikummerne som ikke greide å holde seg i de partiene av musikken som krever åndeløs stillhet. Riktignok er vi inne i en årstid hvor halsen utsettes for store påkjenninger. Men man burde tenke på at man ødelegger sterkt for andre når man skal harke og hoste høylydt. Det var i hvert minst to host for mye i framføringens siste ti minutter. Her krever musikken åndeløs stillhet. Det tilsynelatende dannete publikummet i Oslo Konserthus bør lære seg å ta mere hensyn!
