Oslo Konserthus 25.10.2007 Edvard Grieg/Geirr Tveitt: Ballade, Grieg: Orkestersanger, Antonin Dvorák: Slaviske danser nr. 1- 8 op. 46, Oslo-filharmonien, Solveig Kringlebotn – sopran, Eivind Aadland – dirigent
Det ble en blandet kveld i positiv forstand med Grieg og Dvorak i går. Før pause fikk vi det vakre med Griegs velkjente toner – med en liten vri du knapt kunne merke var fra Geirr Tveitts hånd. Etter pausen slapp villskapen seg løs i Dvoraks temperamentsfulle slaviske danser.
Størst interesse var det selvfølgelig knyttet til orkesterets førstegangsframføring av Geirr Tveitts orkestrering av Griegs Ballade. Det er en effektiv versjon han har gjort av Griegs største klaververk. Om ikke oppsiktsvekkende – og med på ingen måte de friske harmoniene og klangene som vi eksempelvis forbinder med hans hardingtoner – var det i hvert fall en velklingende versjon, velklingende på mange måter for vi har her mistanke om at Geirr Tveitt var svært bevisst at han ville framheve det vakre i Griegs toneverden. Og der bratsjene spilte med sordin til harpe/celesta bak seg fikk vi til fulle demonstrert at det var det vakre i Griegs opprinnelige fjellmelodi Geirr Tveitt etterstrebet.
Og det vakre spilte ut for fullt i de etterfølgende orklestersangene av Grieg. Sykdomsforfall gjorde at Solveig Kringlebotn gjorde et velkomment innhopp i disse sangene. Hun kan se tilbake på et år hvor hun blant annet har sunget Elsa i Lohengrin på selveste La Scala, hovedrollen i Capriccio ved sesongåpningen på Paris-operaen og medvirket i Kullervo i Køln og München med Jorma Hynninen under Sarastes ledelse. Framover står Grieg med Gewandhausorchester på programmet, Rosenkavaleren i Genova og selvsagt Alban Berg her i Oslo om noen uker.
Det er alltid like inspirerende å møte henne, hun har en måte å opptre på som er ukunstlet og umiddelbart ekte. Ta da også med at den fysiske sceneutstrålingen er kanskje sterkere nå enn i yngre dager. Og Griegs kanskje altfor velkjente sanger kan ikke unngå å gjøre lykke.
Det ble rolleskifte til temperament og villskap etter pause. Her fikk Eivind Aadland vist seg fram som en dirigent som stadig legger nye alen til sin vekst. Han gjorde sitt for å temme Dvoraks opprinnelige villskap i hans første sett av slaviske danser. Mange av tonene er svært kjente, særlig den avsluttende Furiant hvor den stadige skiftningen mellom dur og moll skaper skaper interessant spenning.
Orkesteret fikk vist at dette var de med på. Helhjertet stilte de opp med spenstig og til tider dels halsbrekkende spill. Stor stemning i salen.
