Oslo Konserthus 13.5.2007 Opera Proibita – Arier og ouverturer av Scarlatti, Antonio Caldara og Händel, Corelli: Concerto grosso i F-dur op. 6 nr. 12, Cecilia Bartoli – mezzosopran, La Scintilla
Hun kom, sang og vant. Cecilia Bartolis opptreden i Oslo ble en seiersjubel. Publikum ville ikke gi slipp på henne. Etter 25 minutter og fire ekstranumre måtte hun fem på ti ta med musikerne ut for å få en slutt på konserten. Men da hadde vi vært gjennom rockekonsertliknende tilstander i nesten to og en halv time.
Fra København gikk det sterke rykter om at hun utløste uvanlig sterke ovasjoner og fra Barcelona om at publikum klappet i en halv time etter at hun var ferdig med siste ekstranummer så hun måtte komme inn og synge solo uten orkester etter at hun hadde skiftet. I Oslo opplevde vi også at det rett og slett kokte.
Hun har i et par tiår vært verdens ubestridt ledende mezzo-sopran men hennes mesterskap går lenger enn det. Hun er den eneste i verden som mestrer koloratur-sang – raske løp opp og ned – på en slik måte vi forestiller oss det kunne ha vært for tre hundre år siden, den gangen mannlige kastratsangere sto for den ‘kvinnelige’ delen av repertoiret.
For kvinner hadde ikke lov til å opptre offentlig den gangen. I Roma i første del av 1700-tallet hadde paven nedlagt forbud mot opera og folkeforsamlinger. Datidens komponister valgte i stedet omveien, de skrev i stedet sakrale verk, oratorier og kantater. Men man skal ikke studere dem så altfor nøye for å se at dette var en måte å omgå forbudene på.
For musikkhistorien fikk dette en avgjørende vending. Den unge Händel tok læreårene i Italia med seg over til England og skapte der store oratorieverk som er de fremste i sin sjanger noensinne. Han ble 1700-tallets Lloyd Webber. Hamburgmusikeren og komponisten måtte forene tre lands tradisjoner for å nå sitt mesterskap.
Vi skriver 1700-tallets første desennium. Fra denne epoken har Cecilia Bartoli hentet fram et utvalg av komponister som Scarlatti, Antonio Caldera og Händel. Hennes CD Opera Proibita kom for to år siden og har solgt i over en halv million eksemplarer! Det var for det meste musikk herfra hun framførte i går.
Cecilia Bartoli er et unikum. Hun er levende med i musikken og har en fantastisk tilstedeværelse i det hun gjør. Med mimikk, fakter og miner styrer hun musikken og sin framføring. Bare hennes innlevende bruk av pekefinger og tommel skapte stor respons i salen. Det blir stort humør ut av det hun gjør. Det blir levende.
Hun får også fram det rasende – furiøse – i sangen sin. Dette understrekes ved hennes mime og fakter, ikke minst elegante håndbevegelser.
Her eier hun den samme egenskap som en god rockemusiker har, til å skape kontakt med sitt publikum her og nå. I dette er hun i en særstilling blant klassisk skolerte sangere i dag.
Snerten og snatringen er der i fullt monn. De maskingeværliknende løpene er helt utrolig å oppleve. Du tror det ikke er mulig før du hører det. Og da skjønner vi at et tilsynelatende ærverdig publikum kan gå helt av hengslene.
Tidligere har hun gravd opp skatter av Vivaldi, Gluck og Salieri og gitt dem ut på CD. I dette utvalget – Opera Proibita – legges det kanskje mer vekt på smerte, hjerte, lengsler og ømhet enn tidligere.
Ensemblet La Scintilla er en del av Zürich-operaens orkester. Det spesialiserer seg på musikk fra det 17. og 18. århundret. Zürich-operaen er også Cecilia Bartolis hjemsted, hvis en kan si det slik. Her har hun i alle år deltatt i jevnlige operaframføringer. Det sterkt kvinnebesatte ensemblet kan derfor sies å være hennes ‘hjemme’-orkester.
Det ble en festkveld, en jubelfest med Cecilia Bartoli i hovedrollen.
