Oslo Konserthus 11.5.2005 Wallinfestival Mozart: Ouverture til Figaros bryllup, Krzysztof Penderecki: Threnody, Alberic Magnard: Hymne à la justice, opus 14, Rolf Wallin: Strange News, bestillingsverk for multimedia og orkester. Urframføring, Arthur Kisenyi – skuespiller, Erling Sandmo og Rolf Wallin – konferansiere
Den andre dagen av Oslo-filharmoniens Wallin-festival ga oss en urframføring av Rolf Wallins nye store mediaverk Strange Days. Det er et verk hvor komponisten går inn med tydelige, nesten overtydelige, meninger om bruken av barnesoldater i Afrika og den voldsbruken som er der. Men det sier også mye om menneskelig fortvilelse i dagens situasjon og at det også kanskje kan finnes et håp.
Han sier selv om dette: “Jeg ville åpne veggene i Konserthuset og slippe inn en del av virkeligheten. En virkelighet der barn blir soldater. Men også en virkelighet der de kan komme tilbake til livet igjen”.
Rolf Wallin er en av de ytterst få samtidskunstnere som velger å stige ned fra sin pidestall og ha en konkret oppfatning om hva som skjer rundt ham. Dette er mer enn prisverdig. Særlig også fordi han bruker sine evner som skapende kunstner til å forme verk som er et innlegg, en protest, en engasjert tilstedeværelse til verden og det som skjer rundt oss.
For dette skal han få mer enn hyllest. Mer enn blomster. Mer enn gode ord. I denne saken har han fokusert på bruken av barnesoldater i Afrika, konkret sagt i DR Kongo hvor det nå foregår aktivt hjelpearbeide for å rehabilitere og føre tilbake til livet tidligere barnesoldater.
Det er et multimediaverk hvor bruken av musikk og klanger bare er en del av det store uttrykket, som en slags lydkulisser. Hovedaspektet legges på videoskjermen og levende bilder og det inntrykket dette gjør kombinert med lyd. Men bare en del av bildene er opptak, for det meste fokuseres det på skuespilleren som dels resiterer en tekst, dels beveger seg rundt på podiet inn og ut av mørket. Orkesterets medvirkning innebærer også mer enn å sitte stille og spille. Midt under forstillingen reiser de seg i mørket og forlater scenen og kommer tilbake først en tid etterpå. Et symbol på rollebytte? Vi kan alle tre ut av våre tilvandte roller og gjøre noe!
Det fokuseres på den afrikanske skuespilleren som framfører en enkel tekst, enkle og korte ord nesten i slagords form som skal beskrive situasjonen som er opplevd. Disse tekstene kommer opp på skjermen samtidig med at ansiktet til skuespilleren legges inn i virkelig tid på skjermen. Dette skaper nærvær og umiddelbar kontakt. Vi skal ikke være i tvil om hva budskapet er.
Det hele starter med filmsnutter. Dagsrevyens Christian Borch er fanget slik han sikkert ser ut før sending, nervøs, rådvill og full av spørsmål. Etter flere minutter i taushet brytes dette og vi får den sedvanlige stemmen vi alle kjenner: “Velkommen til Dagsrevyen”. Det som følger av korte filmsnutter er grusomt og opprørende, og det kunne i alle fall aldri vises på Dagsrevyen. Voldens Afrika hvor barnesoldater brukes til å utføre det mest bestialske vi kan tenke oss, lik – eller kanskje ennå levende mennesker – som kastes rundt. Soldater som bøyer seg over broen og skyter ned med automatgeværer på de menneskene de nettopp har kastet ut.
Det er ment å gjøre inntrykk, og det skal gjøre sterkt inntrykk. Vi skal rykkes inn i en virkelighet som skal sjokkere oss. Rolf Wallin river på denne måten ned veggene i Konserthuset og gir et blikk inn i en verden hvor det grusomme skjer.
Musikken er illustrerende til det som skjer, den bare forsterker budskapet. Vi fanges umiddelbart inn av budskapet og de korte tekstene. Midtveis tetner det seg til. Duren av helikoptre trenger seg inn. Slaglarmen øker, skudd fyker rundt oss, musikerne forlater scenen, det blir stille. Mørke. Skuespilleren beveger seg rundt. Det fokuseres lydmessig på vann, først i form av silende regn. Vannet er her håpet om et nytt og bedre liv, en ny og bedre verden.
Etter en tid kommer musikerne tilbake, setter seg og stykket føres til slutt.
Vi er ikke i tvil om hva vi har sett. Bilder og lyd har skapt et inntrykk som blir sittende i bevisstheten. Rolf Wallin har gitt oss en opplevelse hvor vi nesten bokstavelig talt har opplevd at Konserthusets vegger er blitt ‘revet ned’. Det er mye å si om denne framføringen, tekst, resitasjon, levende bilder og musikk har formet en helhetlig opplevelse hvor det selvfølgelig er vanskelig å skille ut et enkelt av elementene.
Oslo-Filharmonien må gies sterk ros for denne festivalen og for at de stiller helhjertet opp på denne måten. Vi må også framheve det lydanlegget som ble brukt. Det fungerer på ekte filmsal-vis med sterke surroundeffekter. Da helikoptrene gjorde sin ankomst, merket vi hvordan de ‘fløy’ gjennom salen, her fikk vi en virkning i rommet som var genuin og stor.
Rolf Wallin er en ekte engasjert kunstner. Dette har stått i fokus for det musikkprogrammet han har valgt ut til disse konsertene. Pendereckis klagesang til Hiroshimas ofre avløste Mozart tilsynelatende muntre ouverture til Figaros Bryllup. Sistnevnte selvfølgellig valgt ut fordi det også den gangen på 1780-tallet var dirrende politisk kunst rettet mot adelskapets privilegier. Threnody lød like skjærende, fortvilet og klagende som det gjorde første gangen det ble hørt for snart femti år siden. Merkelig å tenke seg at denne komponisten, som også er en dirigent som ofte har besøkt Trondheim de siste årene, i dag er en av Polens mest konservative toneskapere.
Her står fortvilelsen fram fra samtlige av de 52 strykeinstrumentene. Det var fortvilelse vi kjente da vi forlot Konserthuset. Rolf Wallin hadde gitt oss en opplevelse som ble sittende.
