Oslo Konserthus 10.5.2007 Wallinfestival Rolf Wallin: ID, Klarinettkonsert, Hector Berlioz: Symphonie fantastique
Oslo-Filharmonien, Christian Eggen – dirigent, Leif Arne Tangen Pedersen – klarinett
Det er heller sjeldent at samtidskomponister får slik oppmerksomhet i sin levetid som Rolf Wallin. Denne sesongen har Oslo-Filharmonien satt ham på programmet i like stor grad som den dobbelt så gamle og langt mer berømte Sjostakovitsj. Vi har i første rekke opplevd komposisjoner for slagverk og orkester som har en utrolig evne til å kommunisere og skape kontakt med publikum.
Den gamle rockemusiker Rolf Wallin runder i disse dager femti år og det er i den anledning at vi har fått denne festivalen. At han er verdensberømt langt utenfor Norges grenser kan vi bare dra til Cleveland, USA, for å få bekreftet. Der har et av USA’s fremste symfoniorkestre hatt ham på programmet flere år på rad.
Klarinettkonserten var det første verket som ble spilt der borte. For denne konserten fikk han i sin tid Nordisk Råds pris. Verket ble også i sin tid spilt inn og gitt ut på CD med gårsdagen solist og orkester. På tross av sine unge år er det i ferd med å bli en klassiker.
Fortjent vil vi si. Det er et verk som gjør stort inntrykk. Spesielt for solistens evne til å framføre musikken og formidle komposisjonens ekstremt vanskelige parti.
Konserten er ingen enkel sak å spille. Mens Mozart og andre surfer på vakre melodier og klarinettens sonore klang, velger Wallin nesten det motsatte. Her skal han utforske klarinettens grenser mot ytterpunktet av hva som er mulig. Spesielt utnyttes instrumentets evne til raske og omfattende løp. Ikke dermed sagt at han går like langt som kollega Lachenmann, alle toner spilles, de hviskes ikke av strupeklang gjennom instrumentet.
Siste del fortoner seg som en kamp i å få fram det ytterste i hva instrumentet kan frambringe. Denne dramatiske dimensjonen i Wallins musikk fikk en flott utføring av Leif Arne Tangen Pedersen i går. Vi fulgte ham i mer og mer åndesløs spenning mens han kjempet seg inn til den avgjørende slutten.
Åpningsverket Id var i sin tid komponistens eksamensverk. Av det vi har hørt av Rolf Wallin denne sesongen er det avgjort det verket hvor han mest hviler på modernistiske skuldre. Ikke dermed sagt at dette er pling-plong, du hører tydelig at komponistens spesielle nerve er der. Det åpner med at strykerne hver for seg spiller nesten ‘usynlig’ (uhørbar) musikk, som et slags motsatt tonecluster og beveger seg derfra og gjennom små snutter i celesta, slagverk og treblåsere.
Til denne festivalen har Rolf Wallin fått anledning til å sette sammen programmet. Berlioz’ Symphonie fantastique har lenge vært en av hans favorittkomposisjoner. Den da 27-årige komponisten skrev det i 1830 og satte som undertittel ‘Episoder fra en ung kunstners liv‘. Dette skal ifølge myten fortelle at han var dødelig forelsket i en ung irsk skuespillerinne som knapt visste hvem han var. I komposisjonens fjerde del skal kunstneren ha tatt opium og ser hvordan han i en drøm har tatt livet av sin elskede og føres til skafottet for avretting.
Berlios’ idée fixe var også musikkhistoriens første store og vellykkete forsøk på å forme en symfonisk diktning med så å si programmatisk handlingsforløp. Programmusikk ble i tiårene som fulgte mer og mer populært og toppet seg med Richard Strauss’ nesten minutiøst detaljerte beskrivelse av å bestige en alpetopp 80 år senere i Alpesymfonien.
Oslo-Filharmonien har Berlioz’ verk jevnlig på programmet med få års mellomrom. En kan trygt si at det tilhører et av orkesteret glansnumre. I de to siste satsene flesker slagverk og messing til så taket nesten løfter seg i Konserthuset. Vi skjønner godt at Rolf Wallin setter spesielt pris på denne musikken, han er ikke alene om det!
