Oslo Konserthus 26.4.2007 Sjostakovitsj: Symfoni nr. 6, Sæverud: Symfoni nr. 6 “Sinfonia dolorosa”, Sjostakovitsj: Henrettelsen av Stepan Rasin
Maxim Mikhailov – bass, Oslo-filharmonien og Oslo-filharmoniens kor dir.: Michail Jurowski
En kunne si at temaet for denne kvelden var symfonier i krigens tegn. Både Sjostakovitsj’ sjette som Sæveruds sjette er skrevet i skyggen av krigen, den ene umiddelbart før krigshandlingene brøt ut, den andre under selve krigen. Dessuten bød konserten på en vellykket førstegangsframføring av et av Sjostakovitsj’ senere verk.
Til dette var det hentet inn russiske krefter. Bass-sangeren Maxim Mikhailov var et stort og svært sympatisk bekjentskap. Kveldens dirigent Michail Jurowski kjenner orkesteret og norsk musikk svært godt gjennom sine CD-innspillinger med dem de siste årene.
Sjostakovitsj’ sjette er skrevet mens skyggene av den kommende krigen hviler tungt over Europa. Året er 1939. Sovjet har skaffet seg en liten utsettelse med ikke-angrepspakten med Tyskland, for dem veltet ikke krigshandlingene over dem før i 1941. Sjostakovitsj har nettopp bak seg sin svært vellykkete femte symfoni, en symfoni som både med sin dramatiske legning og sitt tonespråk har vakt stor suksess og fremdeles holder sin plass som hans kanskje mest framførte symfoniske verk. Den sjette blir som et lite apropos til de klassiske formene i den femte og som en oppvarmingsøvelse før den syvende – førstesatsen i denne er like omfattende som den sjette symfonien i sin helhet. I den sjette gjør han om det klassiske skjemaet. Mye av det som skjer i førstesatsen hviler på bredt anlagte toner i celloen. I annensatsen går det viltrere for seg, en scherzo? Men i stedet for å vende tilbake til den rolige stemningen og de brede passasjene som preger førstesatsen, blir det en ennå villere presto i sistesatsen. Her går det bokstavelig talt over støvleskaftene, sirkuspolka i blanding med diabolsk dramatisk musikk.
Oslo-filharmonien spilte inn denne symfonien med Mariss Jansons i 1992. Orkesteret har beholdt sitt gode grep om Sjostakovitsj og denne symfonien i de femten årene som er gått. Nettopp kommet tilbake fra en kritikerbejublet turne i Tyskland viser de at de kan fargelegge Sjostakovitsj med mektig klang selv i hans mest sprelske øyeblikk.
Det var befriende å høre Sæverud uten pistrete fioliner og slapp ansats. Hans sjette symfoni er fra krigsårene og tilegnet en venn som ble henrettet av de tyske okkupantene som motstandskjemper. Det er en svært kort symfoni. Mot slutten bombarderes vi av et slagverksartilleri som om det var en Sjostakovitsj.
Kveldens hovedverk var utvilsomt førstegangsframførelsen for Oslo-filharmonien av kantaten Henrettelsen av Stepan Rasin. Skrevet på 1960-tallet er det et av Sjostakovitsj’ ‘patriotiske’ verk, og dette forklarer kanskje noe hvorfor det så lenge ikke er blitt framført i Vesten og fordi det først ved hans 100-års jubileum får sin førstegangsframføring av Oslo-filharmonien. Men historien har vist oss at selv i sin patriotisme har komponisten skrevet noen av sine aller største verk, som de syvende, åttende og ellevte – trettende symfonier. Og dessuten skrev han alltid med en slags dobbelthet i seg, bak det tilsynelatende løsslopne skjuler det seg en diabolsk tristhet. Noen har også forsøkt å skape det inntrykk av at Sjostakovitsj skrev musikk med et helt annet utgangspunktet enn den offisielle versjonen. Men i 1964 hadde Stalin vært død i ti år og her er det enklere å feste lit til at komponisten faktisk skrev et verk for å hylle 1700-talls opprøreren, kosakken Stepan Rasin som ledet et opprør mot tsar Alexis I.
Det er et mektig verk. For fullt kor og bass-solist har det veldige proporsjoner. Kantaten, eller det symfoniske diktet, åpner dramatisk og holder seg i dette moduset hele veien. Vi skal aldri glemme kampen mot tyranner og undertrykkere!
Maxim Mikhailov var et flott bekjentskap. Hans dramatiske bass ga verket tyngde. Kor og orkester støttet godt i utformingen. For oss som har vært kjent med verket allerede i tiår er det et mysterium at så prakfullt dramatisk anlagt musikk ikke tidligere har vært spilt i Oslo. Men det er mye med denne komponistens offisielle omdømme her hjemme som ikke helt tåler lys sett i ettertid. Med det vi vet, eller burde vite i dag, er at det ikke er utenkelig at en av det forrige århundrets aller største dramatiske komponister med dette valgte å hylle opprøreren i et patriotisk tonemaleri. Og hvem kan vel ikke av politiske årsaker unnslå å hylle donkosakken og rebellen fra 1700-tallet som ville ha slutt på et blodig styre?
