Oslo Konserthus 21.2.2007 Johann Sebastian Bach/Anton Webern: Ricercare fra Musikalisches Opfer, Rolf Wallin: Das war schön, slagverkkonsert (1. g på Oslo-Filharmoniens program), Dmitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10
John Axelrod – dirigent, Martin Grubinger – slagverk
En lekende Wallin med humørsmittende dirigent og en svært sympatisk ungdom av en solist i spissen. Det var noe av det vi opplevde i Konserthuset i går.
Det som gjør Rolf Wallins musikk så umiddelbart tiltalende er tilgjengeligheten og at den umiddelbart makter å få kontakt med publikum. Til dette legges visuelle faktorer, han har en lekende stil som ofte påkaller smilet og det gode humøret.
Som i går. Det var lett humring i salen allerede fra starten, dvs. fra før første tone (slag). Men dette skyldtes tilsynelatende mer minespillet til solist og dirigent selv om den utløsende faktor selvfølgelig var Rolf Wallins konsert. Smilebåndet satt løst under alle de fem satsene i denne konserten som ble urframført i Musikverein i Wien som ledd i Mozart-feiringen sist år.
Det var kveldens solist Martin Grubinger som også var solist under urframførelsen i Musikverein. Dirigent da som nå var John Axelrod som hadde steppet inn på konserten i Oslo etter sykdomsforfall fra Kirill Petrenko. Grubinger er et fenomen. Sin unge alder til tross (21) gyver han løs på sin marimba og sitt slagverk så det gyver etter. Han er på ingen måte noen trist og alvorlig utøver og hans svært innlevende minespill skapte en umiddelbar og humørsmittende kontakt med salen. Det ble en visuell konsert med humring og smil i salen. Kontakten var der før første slag og holdt seg levende hele konserten gjennom.
Konserten har referanser til Mozart med gjengitt både i tittelen Das war schön (et uttrykk fra Mozart selv) og hentydninger til både fuglefangeren Papageno i Tryllefløyten og serenaden Ein musikalischer Spaß. En liten dash Messiaen er også lagt inn i denne fuglesangen.
Et sympatisk og visuelt verk. Rolf Wallin står på programmet for fjerde gang denne sesongen – og vi har mer i vente! Vi gleder oss. Som samtidskomponist eier han den enestrålende egenskapen at han umiddelbart får publikum i tale uten å ty til billige effekter. Mange av dagens komponister har mye å lære av den tidligere rockemusikeren. Vi fikk likeså godt servert sistesatsen hele to ganger som ekstranummer. Populært!
Sjostakovitsj skal behørig markeres denne sesongen. 100-års jubilanten fikk i går sin tiende symfoni framført, ved siden av den femte og syvende den kanskje mest håndfaste av alle femten. Det er en symfoni som i sin times lengde rommer det meste, store dramatiske partier men også jublende glede. Det som ligger under symfonien er en brummende basslinje, mørke og dystre klanger som et varsel for å minne oss om at det er noe som truer eller at alvoret ligger like under overflaten. Her skal vi ikke spekulere i at Stalin døde tidligere det året symfonien ble ferdig, men heller det faktum at komponisten i symfonien gjør stor bruk av sitt musikalske monogram – tonene D, Ess, C, H (Dmitrij SCHostakovich slik det skrives på tysk) – et tema som han også gjorde bruk av i mange andre komposisjoner i tiden som kom.
John Axelrod hadde steppet inn for sykdomsforfall på denne konserten. Han er en ung sympatisk dirigent, amerikaner som nå er beskjeftiget ved operaen og symfoniorkesteret i Luzern. Han er også komponist. For andre gang på to dager opplever vi gedigne og positive overraskelser ved angitt sykdomsforfall.
Weberns minimalistiske versjon av Bachs Ricercare som innledet kvelden er et verk som står i stor kontrast både til Rolf Wallins lek og Sjostakovitsj’ dype dramatiske alvor.
