Oslo Konserthus 20.2.2007 Franz Schubert: Symphonie Nr. 5, B-Dur, Anton Bruckner: Symphonie Nr. 7, E-Dur
Wienerfilharmonikerne, dir.: Daniel Barenboim
En skal være forsiktig ned superlativene. En skal være forsiktig med å ta de helt store ordene i sin munn. Men av og til er de uungåelige. Av og til må du bare sette ordet fantastisk på opplevelsen. Av og til er det ikke mulig å komme unna.
Konserten med Wienerfilharmonikerne i Oslo var en slik opplevelse. Jeg finner ingen andre ord å sette på de to timene i Oslo Konserthus med dette verdensberømte orkesteret. Jeg kan skrive superlativ på superlativ, det holder ikke, for det går ikke an å beskrive en slik opplevelse utenom det helt enkle og mer enn dekkende ordet fantastisk.
Å få dette orkesteret til Oslo, attpåtil klare det som våre andre nordiske hovedsteder ikke fikk til, er en prestasjon i seg selv. At det er imponerende å klemme til et slikt besøk midt mellom Budapest (mandag) og Essen (onsdag), sier det meste. Og det var nok noe av forklaringen på den skyndsomme retretten fra orkester og dirigent bare etter et par-tre runder med stående klappsalver. Turneen fortsetter til Spania før den ender opp i Carnegie Hall i New York om litt over en uke. Det var ikke rart at vi så både ordfører Per Ditlev Simonsen og konserthusdirektør Knut Vigar Hansen riktig kroet seg der de satt et par benkerader foran oss. Det hadde de all grunn til.
Det har vært stor debatt – og ikke lite kritikk – over dette besøket for at billettprisene lå så høyt som på 1700/1800 kroner. Men vi er ikke av de som slutter oss til kritikken. Besøket var mer enn verdt det det kostet. For hvem betaler vel ikke så mye for et utsøkt måltid mat med den beste årgangsvin til? Tar man også i betraktning for hva man ellers betaler for å få toppartister av et heller lødigere og mer rustent kaliber til vårt land, er det intet å si på prisen (som mest finner sin årsak i hotellkostnadene i Oslo). Enkelte av de frammøtte hadde tatt dette som en invitasjon til en begivenhet hvor det å se og bli sett var det viktigste – som i Musikverein hvor snobbefaktoren er betydelig. At de høflig nok applauderte mellom hver sats i Schubert-symfonien før pause var nok en demonstrasjon på at det fortsatt er lang vei fra Musikverein, Tuchlauben 12, Wien til Konserthuset, Vika, Oslo.
Da var det bedre tross alt med de som ikke tar seg tid til å lese programmet fullt ut og som var på plass i Konserthuset allerede lørdag. Da var det også wiener-konsert, men for å si det mildt, med et litt annet ensemble enn de som var her på tirsdag. De fleste her i landet kjenner jo det oppvarmingsbandet som er i sving i timen før nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen hvert år, og som besøkte oss i går. Da er det lovlig i nødsfall å forveksle, i hvert fall når programmet er identisk.
Men det var ikke Johann Strauss som sto på programmet i går. Snarere Schubert og Bruckner. Symfonien før pause lød utvilsomt som lett oppvarming – og knapt det – til den orkestrale velde som ventet oss etter pausen. Helt schubertsk, lett og uanstrengt, med en liten schwung Mozart over seg – og helt i den wiener’ske ånd. Denne forsmaken kunne forekomme oss noe, unnskyld sagt, kjedelig. Da ble det noe helt annet når vi hadde gjort unna nikkingen, hilsingen og vinglassene i pausen.
Det ble først opplyst at grunnen til å skifte framføring av BartoksDansesuite og Schumanns fjerde symfoni med Bruckners syvende var ‘sykdom’ i orkesteret. Aldri før har vel påstått sykdom resultert i så stor gunst for publikum. Men den syvende står fra før av på turneprogrammet til orkesteret.
Med Bruckner ble det saft og sus i sakene. Orkesteret nesten tredoblet seg og stilte opp med fantastiske monstre av noen tubaer vi i hvert fall ikke ser hver dag i Konserthuset. Jeg sikter ikke da til de fire Wagner-tubaene som vaglet seg til ytterst oppe på høyre side av podiet.
Disse fire ekstrahornene ga seg godt til kjenne i annensatsen hvor de fikk brummet godt fra seg. Men ellers slo musikken deg flat fra første takt. Vi har hørt denne symfonien atskillige ganger før her i Konserthuset, til og med i framføringer ledet av Mariss Jansons, som i dag er en av Wienerfilharmonikernes faste gjestedirigenter. Men vi har aldri hørt denne symfonien framført på en slik utsøkt måte.
For dette var et spill som sto over omtrent talt annet vi har hørt av et orkester. Mykt og varmt, i den grad man kan bruke slike ord når det gjelder Bruckner. Med en velklang som må tåle ordene fantastisk. Rett og slett. Vi har ikke annet å si.
Vi kunne gjerne sammenlikne med det nesten like store og ikke fullt så verdensberømte orkesteret vi vanligvis hører her i Konserthuset. Men det kan vi ikke, for sammenlikningen tåler ikke i det hele tatt å bli nevnt. Eller tenkt.
Bare en detalj. I Bruckner-symfonier er vi vandt til at den kraftige messingen riktig flesker til med sine himmelske fanfarer i tutti-partiene. Men ikke her, de fire basunene holdt seg på matta, for å si det slik. De ordnet seg til under orkesteret som helhet. Faktisk kunne det av og til lyde som om de spilte koraler, så nennsomt, vart og ydmykt. Men kraften var der utvilsomt når det trengtes.
Wienerfilharmonikerne viste også hvilken total kontroll det har over seg og den musikk de spiller. Daniel Barenboim behøvde hverken fekte med armene eller foreta skyggeboksing og steppedans der oppe på podiet. Til det måtte den argentinsk-fødte Berlin-dirigenten kjenne orkesteret for godt. Han nøyde seg med ledige vink, årvåkne blikk og avslappet positur. For det er et orkester som kjenner seg selv og vet svært godt hva det har inne. Da tar vi i sådan stund ikke med hele forhistorien, for Bruckner sto vel neppe så høyt i gunst den gangen for 125 år siden som han gjør i dag. Men at nyheten om Wagners død i 1883 nok har gjort inntrykk på komponisten da han la sin siste hånd på symfonien, er det liten tvil om. Sørgemusikken i annensatsen taler sitt tydelige språk.
En opplevelse vi ikke kan sidestille med annet vi har opplevd fikk vi i Oslo Konserthus i går.
