Vinternatt Festival Nobels Fredssenter 3.2.2007 Biber, Bach og folkemusikk – Utdrag fra H.I.F.von Bibers Rosenkrantz-sonater og J.S.Bachs sonater for solo fiolin kommentert med norsk folkemusikk, Berit Opheim – sang, Atle Sponberg – fiolin, Åshild Breie Nyhus – fiolin og nyckelharpe, Per Sæmund Bjørkum – fiolin og hardingfele, Frode Larsen – fiolin, Knut Johannesen – cembalo/orgel, Øystein Sonstad – cello, Terje Tønnesen – fiolin
Dette var spennende! Sammensettingen av norsk folkemusikk av sakral karakter med kunstmusikk – Bach og Biber – samt å framføre det uten pause, som en helhet glidende over i hverandre, ga en helt spesiell oppplevelse. Uansett ga det oss nok en bekreftelse på musikkens universelle magi, den har en kraft som står over alt annet.
Verkene vi hørte utdrag fra var fra Bachs sonater for fiolin og Bibers Rosenkrantz-sonater, musikk som er lagt opp til å vekke mystiske fantasier hvor fiolinen stemmes ulikt – som for hardingfela. Berit Opheim kom innimellom med norske folkeviser mest av religiøs karakter, faktisk også kjente og kjærere sanger uten at det kan sies at mer velkjente toner brøt med stilen på dette opplegget. Det hele var mikset sammen med glidende overganger.
Innsmett fra hardingfele og nyckelharpe opplevde vi også. Noen ganger opplevde vi fiolinen som ustemt og sur men her var det sikkert nok Biber som var ute med sine streker og mysterieklanger. Merkelig å tenke på, men denne mannen var kapellmester i Salzburg hundre år før Mozart!
Lett mikrofonforsterking med svak etterklang på sangrøsten gjorde at vi skulle få følelsen av å sitte i et kirkerom. Akkurat det var vellykket, verre var det når nærstående fioliner blandet seg inn.
Lokalet må også nevnes. Vi satt i det som egentlig var den gamle Vestbane-hallen. Rart å tenke på at her hastet vi forbi sammen med tusener andre for bare noen få år siden. Denne gangen var hallen rigget opp til utstillingen Abrahams barn som også inntok lokalet igjen etter konserten. Men til selve konserten var det satt inn stoler og bygget opp små plattinger rundt ytterkantene under de mauriske buene. I senter befant cembalo, cello og hovedparten av folkemusikkinstrumentene seg. Det var rigget til spesielt lys, som var så kunstnerisk lagt opp at det faktisk var vanskelig å finne sitteplasser i mørket før konserten.
Kanskje dette var i ånden av mysteriespillene slik Biber hadde forestilt seg. Uansett ga konserten oss en magisk opplevelse. Det var nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft musikken egentlig har.
