Oslo Konserthus 13.1.2007 Grieg: Ballade i g-moll op. 24, Beethoven: Klaversonate nr. 31 i Ass-dur op. 110, Sibelius: Kyllikki (3 klaversykker), Elegiaco op. 76 nr. 10, Etude op. 76 nr. 2, Bjørken op. 75 nr. 4, Barcarola op. 24 nr. 10, Beethoven: Klaversonate nr. 32 i c-moll op. 111
Leif Ove Andsnes – klaver
Han gjør entre slik vi alltid har opplevd ham, frisk, åpen og sjarmerende tar han podiet i bruk. Men likevel er noe forandret. Han er opplagt blitt noe eldre, mer moden siden sist vi så ham i Oslo. Skikkelsen har forandret seg. Nå står han fram som reneste tjua-gutten med sleik, vannkjemmet hår og godt fyldig i nakken.
Men det er ikke bare i den ytre framtoningen. Spillet hans har også beveget seg inn i en modnere fase. Nå settes Beethovens klaversonater på programmet. Dette er en av klaverlitteraturens grunnpillarer, hans trettito sonater representerer et av høydepunktene i alt det som gjennom århundrene er skrevet for klaver. Og Andsnes tar likeså godt sats, det er de to siste sonatene han framfører, mektige verk som komponisten skrev på slutten av sitt liv omgitt av den komplette døvhet.
Det er grandios klavermusikk som man ikke nærmer seg uten respekt. Leif Ove Andsnes eier den rette ydmyke innstillingen samtidig som han freidig nok går løs på Beethovens to siste store klaververk uten tekniske besværligheter av noen art. Vi omtrent overraskes når han brått hogger til i Beethovens mer håndfaste og nesten militante partier. Noe av sin respekt for Beethoven mektige musikk uttrykte han etterpå ved å si at det er vanskelig å spille et ekstranummer etter Beethovens siste store sonate. Men ekstranummer ble det, hele to for publikum ville ikke gi seg, det første en koral av Bach. Bare dette sier det meste, vi stemmes til refleksjon og ydmykhet over hva vi har fått oppleve av stor musikk.
Men det er ikke bare Beethoven. Nå i Grieg-året henter han fram et av Griegs virkelig store verk, hans ballade i g-moll. Med disse variasjonene over en enkel ‘grieg’sk’ melodifrase har komponisten formet et av sine få verk som virkelig kan sies å være av den ‘tyngre’ sorten. Og mellom de to Beethoven-sonatene fikk vi klaverstykker av Sibelius, på sett og vis den finske komponistens ‘lyriske’ stykker men uten den stemningsskapende kromatikken som Griegs tilsvarende verk er full av. De er mer klassisk formet, virker mer bundet for å si det slik, men med den finske komponistens uomtvistelige rike klangverden i seg.
Men Beethoven var omtrent alt ved denne konserten. De to nordiske komponistene ble likesom fyll i sammenlikning, skjønt Griegs store klaververk som han innledet med, spente forventningsbuen høyt.
Andsnes er en utøver som umiddelbart tar fatt i deg. Han eier en enestående evne til å få sitt publikum i tale. Her er det mye formen, den umiddelbart gutteaktige sjarmen, som gjør utslaget. Han opptrer ikke som en stjerne fjernt fra oss og høyt der oppe, men som en vanlig og tilnærmelig person – og ikke minst som en sjarmerende musikkformidler. Dessuten spiller han rent, uten jåleri, bevisste feilslag og søl med pedalen og rubato’en. Han kommer rett fra konserter i Italia og Russland og skal videre til en stor Asia-turne med Roma som mellomlanding. Vi ser ham ikke i Oslo igjen før langt ute i mars, da med Mozart og Det Norske Kammerorkester.
Oslo Konserthus var proppfullt til denne konserten. Scenen var tatt i bruk for å gi plass til alle. Bare et lyssatt lite område midt på scenen var forbeholdt et flygel og utøveren. Men det holdt, mer skal ikke til for å trollbinde oss i mektige Beethoven.
