Oslo Konserthus 9.11.2006 Dallapiccola: Variazoni per orchestra, Berio: Folkesanger, Schubert: Symfoni nr. 9 C-dur
Oslo-filharmonien, Malena Ernman – mezzosopran, Gianandrea Noseda, dirigent.
Det var en temperamentsfull Schubert som Gianandrea Noseda og Oslo-filharmonien framførte for oss i går kveld. Den niende symfonien ble gitt oss i turbofart. Som Valery Gergievs elev og assistent ved Maarinskij-teatret i St. Petersburg har han plukket opp et og annet om at musikk ikke skal være dvelende og innadvendt, snarere ekspressiv og full av fart og liv.
Vi har aldri hørt Schuberts siste og framfor alt store symfoni spilt på en slik måte som i går. Her gikk det unna i svingene! Ikke minst ble vi forbløffet over den store energien som ble utfoldet fra dirigentpodiet. Ekspressfart er en ting, energi noe annet. Sjelden kan man bokføre gjennomføringen av en av romantikkens første – og største symfonier – på en slik måte som i går.
Det var som om Noseda skulle gi oss den pekepinnen at man skal ikke sitte ned og nyte – eventuelt dorme – som i en Brahms. Tempo, tempo! Det gikk unna så en knapt registrerte at symfonien er lang og stor – normalt tar det nærmere en time å komme gjennom den, atskillig kortere tid gikk det å spille den i går.
Symfonien er en særegenhet i Schuberts produksjon. Det er kanskje det eneste verket – med et lite unntak for den foregående symfonien – som dokumenterer at Schubert også var en stor dramatisk komponist som kunne gjort det stort i å skape store symfonier om han ikke hadde gått bort i så altfor tidlig alder. I denne symfonien hører vi tydelig anslaget av den noen år etterfølgende Mendelssohn. Hva kunne ikke dette ha resultert i?
Det er også uklarheter rundt nummereringen. Schubert etterlot seg i alt åtte symfonier, mer eller mindre ferdige. Likevel kalles denne C-dur symfonien nr. 9. Grunnen er at den syvende aldri har latt seg oppdrive – skrev Schubert i det hele tatt noen syvende symfoni? Uansett er det ikke til å komme forbi at han i sin store C-dur symfoni sprenger alt han tidligere har skrevet og tegner opp former og et landskap som skulle slå ut for alvor 10-15 år seinere med andre store romantiske komponister.
Før pause var det italiensk på programmet. Nyere komponister som Dallapiccolla og nylig avdøde Berio er ikke hverdagskost her hjemme. Dallapiccolla har gitt oss korverk med politisk tyngde som for noen år siden ble framført på Den Norske Opera. Hans Variazoni per orchestra er et renskåret tolvtoneverk med basis i de sarte og myke klangene. Nesten hviskende formidler blant annet strykerne hans musikalske budskap til oss. Avgjort sympatisk.
Berios Folkesanger ble sist framført her hjemme under en av de siste konsertene som Mariss Jansons gjennomførte i sin tid. Gjensynet er ikke blitt mindre sympatisk med årene. Berios musikk holder seg vanligvis i en helt annen lei enn disse sterkt folkelige sangene som han skrev for sin kone Cathy Berberian, en av de siste tiårenes store vokalister. Flesteparten av sangene bygger på folkelige melodier og ble framført på sine respektive språk, engelsk, fransk, italiensk, armensk – og aserbaidsjansk dialekt.
Fascinerene, ikke minst fordi kveldens solist Malena Ernman viste seg å ha noen trumfkort i ermet: med små kroppsbevegelser og mime tilføyde hun sangene det lille ekstra som skulle til for å gi disse sangene ytterligere løft. Populært!