Ultimafestivalen Oslo Konserthus 29.9.2006 Ragnhild Berstad: Quaero – tilblivelse (2006) – urframføring, Olav Anton Thommesen: Gjennom Prisme (1982/83) – dobbeltkonsert for cello, orgel og stort symfoniorkester, Pierre Boulez: Rituel (1974-1975) – In memoriam Bruno Maderna
Oslo-filharmonien dir.: Dirigent Christian Eggen, Cello: Øystein Birkeland, Orgel: Kåre Nordstoga
Ultima-festivalen fikk sin offisielle åpning i Oslo Konserthus fredag kveld. Det er første gang denne festivalen arrangeres som såkalt knutepunktfestival. Bak de byråkratiske snurrepipperierne eller banale ordkonstruksjonene betyr det at festivalen etterhvert har fått kjempet seg til fast plass på budsjettene. Endelig, vil noen si. Det var vel kanskje derfor at festivalen ble åpnet av kulturminister Trond Giske og at HKH kronprins Haakon var tøff nok til å overvære hele åpningskonserten som presenterte verk med ikke bare utelukkende skjønn musikk men verk som krevde noe av tilhøreren.
Ultima-festen er de unges fest. Det merket man svært tydelig i går. Et entusiastisk og levende publikum, svært opptatt av det som ble framført. Da er det ikke så farlig med at dresskodene er sterkt og nesten demonstrativt fraværende og at blinkende mobiltelefoner har fotosession-show under applausen. For selv med skjorta utenfor dongery’en og lappete joggesko skaper denne ungdommen en stemning som er helt unik – og som du ikke finner med de relativt mer tilårskomne under en tradisjonell Brahms-konsert. Dessuten, det er norsk musikklivs framtid som viste seg fram i går. Dette varmer og lover godt!
Som medarrangør av Ultima tar Oslo-filharmonien sitt ansvar på dypt alvor. Det er imponerende at selv med et krevende og uvanlig program lar musikerne seg smitte av vilje ril å fremføre krevende samtidsmusikk og av den entusiasmen som finnes i salen. Helhjertet og modig var framførelsen av verkene. Åpningsverket, urframføringen av Quaero – tilblivelse av Ragnhild Berstad, hadde orkesteret også bestilt.
Det er et hviskende og stille verk. Nettopp fordi det ikke henvender seg til oss med bråkete pling-plong og effektenes effekter tvinger det oss til å lytte – og oppleve. Derfor ble det et verk med spenning som tvang deg til stille ettertanke. Stille og nesten uhørbart lot strykerne med sine nesten usynlige hvisken seg splitte opp i små grupper eller hver for seg.
Noe helt annet ble det med hennes tidligere lærer Olav Anton Thommesens verk fra tidlig 80-tall, Gjennom Prisme. Det er en del av et større verk, orkesterforestillingen Et glassperlespill som gjennom de tyve siste årene er blitt et våre mest prisbelønnete verk. Denne dobbeltkonserten var for cello og orgel. Til tider var utladningene store. Særlig orgelpartiene kom tydelig gjennom. Øystein Birkeland gjorde en formidabel innsats som solist, omgitt som han var av åtte cellister fra orkesteret som hadde rykket fram som erstatning for strykergruppenes respektive førsteledere i forreste linje for anledningen.
Dette var den første store orkesterforflytningen denne kvelden. For til framføringen av Pierre Boulez’ minnesverk til tysk-italienske Bruno Maderna – Rituel fra 1974-75 – hadde orkesteret gruppert seg i mindre enheter over hele podiet med mye åpen plass i mellom. En enkelt slagverker fulgte noen av gruppene. Visuelt effektivt og utradisjonelt. Selv om det var mer enn tredve å siden verket ble komponert var det absolutt det som hadde mest ‘modernistisk’ dreis over seg. 80-åringen Boulez ‘står som en påla’ i dagens musikkliv og det er interessant at han trekkes fram allerede i åpningen av en samtidsfestival. Et verk som understreket betydningen av to store personligheter innen samtidsmusikken.
I to og en halv uke framover lyder samtidsmusikk over hele fjæla i Oslo. Vel møtt!
