Kverndokk: Heksevirvler, Mozart: Klaverkonsert nr. 20 d-moll, Nielsen: Symfoni nr. 3 “Espansiva”, Oslo Filharmoniske Orkester, Helge Kjekshus – klaver, Isa Katharina Gericke – sopran, Thorbjørn Gulbrandsøy – baryton, dirigent: Eivind Aadland
Evnen til å skape tonebilder som vi fort assosierer i konkret retning er noe som særtegner Gisle Kverndokks komposisjoner. Vi merket det i hans opera Den fjerde nattevakt nylig. Her hadde han skapt musikk som tegnet opp det miljøet operaen skildrer, det var frossen is og knirkende mange kuldegrader på Røros som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på oss allerede i forspillet.
Slik opplevde vi også i går med hans verk Heksevirvler. Det ble skrevet for jubilet til Norsk Hydro mylig men en måtte nærmest være kjemisk blottet for fantasi til ikke allerede i de første taktene høre hvordan gnistene fra elektriske impulser sprang fra den ene dioden til en andre. Noen små hint av tradisjonell musikk kan anes før industrieventyret fortsetter å brodere seg ut. Et avgjort sympatisk verk.
Mozarts klaverkonsert i d-moll er en konsert som ruver i hans produksjon. Ikke minst fordi vi her tydelig aner hvordan den tilsynelatende glade rokokko-komponist lar mer av alvoret komme til uttrykk.
Helge Kjekshus er en av fire unge utøvere som spiller en av Mozarts klaverkonserter i jubileumssesongen. Konserten er rik på spillbare og vakre partier hvor utøveren også kan framvise sine virtuose ferdigheter. Helge Kjekshus fullførte i så måte sistesatsen som ble en feiende oppvisning i noe oppjaget tempo.
Det er ikke vanlig med menneskestemmer som del av orkesteret. I Carl Nielsens tredje symfoni er det lagt til to stemmer i annensatsen. Utøverne var i går kveld plassert på hver sin side bak i orkesteret og vi opplevde dem også som meningen var, som del av orkesteret. Vi fikk nok en bekreftelse på hvor utrolig vakker menneskestemmen er, ikke minst hvordan den som instrument faktisk hever musikken opp til store høyder.
Symfonien har fått tilnavnet Espansiva av komponisten. Den ble skrevet rundt 1910 og kan oppleves som en hyllest til livet og tilværelsen av den danske komponisten. Derfor på plass med en musikalsk feiring av solen i tider som dette. Kanskje er det også en markering av den urolige men rike tiden da symfonien oppsto. Slektskapet med de engelske victorianske samtidige komponister er slående.
Det er en rik orkestersats som Johan Svendsens komponist-elev her tryller fram. Framføringen i går ivaretok dette på mesterlig vis.
