Oslo Konserthus 23.2.2006 Mahler: Symfoni nr. 2 “Oppstandelsen”, Oslo Filharmoniske Orkester, Hillevi Martinpelto – sopran, Randi Stene – alt, Oslo Filharmoniske Kor, dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos
Det føles uvirkelig å sette seg ned etterpå og skrive en ordinær konsertanmeldelse. Det rimer likesom ikke når man har vært gjennom en opplevelse som denne med Mahlers andre symfoni. For hva betyr det egentlig hvordan dirigenten evnet å få fram det beste hos de medvirkende, hvor prima solistene var, hvor godt koret sang eller hvor fremragende musikerne var? Alt dette stemmer jo på en måte, men det blir på en måte ord uten mening.
For det totalt altoverskyggende er musikken, Mahlers andre symfoni. Etter seks kvarter med denne symfonien blir alt annet uvesentlig. Musikkopplevelsen setter en nærmest i rus. En så å si snubler ut av Konserthuset etterpå, å oppleve denne symfonien er noe som kaller på ord og utrykk du ikke har inne, eller som du vet ikke finnes, det frister til betegnelsen overjordisk vakkert, det er noe fra en helt annen verden. En kommer seg ut, møter mørketåke og februarkveldens fuktighet og bare stadfester at denne konkrete verden overhodet ikke hører sammen med den en nettopp har vært gjennom.
Det melder det seg et enkelt spørsmål, hvordan kan et vanlig menneske skrive musikk som dette, hvordan er det mulig å få til, hva var det som drev den unge bøhmeren, som vi i dag ville kalt tsjekker, til å feste ting som dette til notepapiret? Hvor hentet han det fra?
Svarene finnes og finnes ikke. Vi kjenner til en opplevelse i et kirkerom i Hamburg og et guttekor som vekket den forløsende inspirasjonen til sistesatsens ‘Aufersteh’n’. Men stort mer kan det ikke forklares eller opplyses noe fornuftig om, utenom at symfonien ble skrevet i flere etapper med år i mellom. Det er bare å konstatere at det er slik, musikken er her og brakt levende fram til oss av fremragende musikere og sangere ledet av en erfaren dirigent. Den gir oss en opplevelse av noe som vi knapt har ord for å beskrive. Å oppleve Mahler for fullt symfoniorkester, kor, orgel og solister blir stort og nesten uvirkelig.
Derfor ingen rasjonell artikkel i denne sammenheng. Det gjenstår bare noen utfyllende ord om at grepet med å sette de to solistene på hver sin side bak i orkesteret, fungerte godt. Stemmene til Hillevi Martinpelto ogRandi Stene gled inn som en organisk del av musikken.
Fungerte bra gjorde også grepet med messinginstrumenter og slagverk under scenen. Det framkalte assosiasjonen av musikk hentet langt ‘der ute fra’ et sted.
Det er altså Mahler og hans musikk det ene og alene dreier seg om i denne sammenhengen. Alt annet blir uvesentlig. Vi fikk et glimt på knappe seks kvarter inn i en annen verden.
Det var overjordisk vakkert.
