Oslo Konserthus 27.1.2006 Mozart Maraton Serenade nr. 10 B-dur (Gran partita), Konsert for obo og orkester C-dur K314, Symfoni nr. 40 g-moll K550, Maurerische Trauermusik K477, Konsert for klarinett og orkester A-dur K622, Eine kleine Nachtmusik
Blåsere fra Oslo-Filharmonien, Ensembler fra Oslo-filharmonien, David Friedemann Strunck – obo, Fredrik Fors – klarinett, Orkesterledelse: Elise Båtnes og Terje Tønnesen, Kjell Hillveg: introduksjoner
Bursdagen til Mozart skulle feires til gangs i Oslo Konserthus i går. Oslo-filharmonien hadde trommet sammen til fest og stilt sammen et rent maraton-program som skulle vare til langt ut i de små timer (men nærmere ett hadde vi alt forlatt festen, for å være ærlig, betydelig signe). Og orkesteret og musikerne gjør det som er mest naturlig, det er musikken av Wolfgang Amadeus som skal prege feiringen!
For en bursdag som riktig forstår seg en mann som døde tidlig men ble utrolig gammel – 250 år! – var det trommet sammen til noe som forekom som det rene kaos, i hvert fall til å begynne med. Barna fikk sin Mozart tidlig på ettermiddagen i lille sal og når dette arrangementet var slutt, strømmet de ut og møtte de langt over tusen som ankom til selve hovedbegivenheten. Det ble ikke enklere at kammermusikk ble foredratt rett ved inngangsdørene, men slikt kaos både her og senere oppe i Glasshuset blir bare som et ekstra piff når en slik begivenhet som dette skal markeres.
For feiringen var stor i enhver form. Et vanlig konsertprogram var forlenget til tre avdelinger med kammermusikk i Glasshuset i mellom og Sturm und Drang sine helt spesielle Mozart-arrangementer (de vi fikk med oss) etter midnatt. Salen og (noen av) de ansatte var pyntet til storslått rokokko-fest, kostymer og parykker inkludert. Innførte stilstoler, møbler og arrangementer hvor endog senger inngikk skulle lage stemning.
Pudderfaktoren var høy og parykkene hørte hjemme i en slik sammenheng. En skal ikke beklage at arrangementet var så populært at podieterassen med ekstra stoler måtte taes i bruk. Selv om det kanskje forhindret bruk av spennende sjablonger på bakteppet til bruk på jubileumsfesten, utmerket podieterassen seg på annen måte. Her var det helt tydelig ungdom og folk som hadde latt seg smitte av atmosfæren i Albert Hall under Proms-konsertene, høylydte begeistringsbrøl oppsto unisont og spontant. Det satte også sitt preg på stemningen.
Kjell Hillveg var for anledningen utstyrt med parykk og rokokko-drakt. Denne utvilsomt største Mozart-fans’en vi har her hjemme innledet med velvalgte og korte ord foran hver av de tre avdelingene.
Mozarts Gran partita utgjorde hele førsteavdeling. Grunnen til at denne utvilsomt mest ambisiøse blåserkomposisjon av Mozart sto i programmet var åpenbar, det er foruten musikk Mozarts også hans mest ‘seriøse’ serenade. Med sine feite bassakkorder og utvilsomme lengde tilfredsstilte den sikkert kravene til minst én rett på en fornem festmiddag. Men for undertegnete er det ikke av den mest spennende musikken som Mozart skrev, sin nesten symfoniske støpning til tross.
Det skulle være stigning i kveldens program og det kan kanskje være begrunnelse god nok. Men allerede i annen avdeling kom en frisk framføring av g-moll symfonien og da er det ikke annet å si enn at stigningen ble noe vel brå. For denne symfonien, Mozarts nestsiste, framstår som noe av det mest vellykkete av alle symfoniske verk fra den før-beethoven’ske wiener-klassiske perioden. Leken, sprudlende og jovial leker den seg gjennom temaer som faktisk er blitt populære mobiltelefonsignaler over to hundre år etter!
Ensemblet av musikere ledet av Elise Båtnes sparte seg heller ikke og ga oss en elegant og frisk framføring til stor begeistring for en fullsatt sal.
Men høydepunktet var tross alt klarinettkonserten, i særdeleshet annensatsen, som ble framført i tredje avdeling. Her ledet Terje Tønnesen en ny ensemble-sammensetning av musikere fra Oslo-filharmonien. Men det var i like stor grad Fredrik Fors som gjorde denne konserten til en feststund.
Konserthusets catering hadde stilt opp med spesialanrettete lette menyer. Mange foretrakk musserende til, som om musikken ikke i seg selv ga den rette stemning. Det var lagt ut ‘Mozart-sjokolade’ i alle boller og skuffer av antikviterte møbler over hele huset. Med andre ord, stor festivitas som hørte feiringen til.
Kjell Hillveg kom med den opplysningen at enkelte, som Glen Gould, oppfattet Mozarts musikk like interessant og spennende som ‘rundskriv på rundskriv’. Slik malurt i begeret bekymret oss ikke en festkveld som dette. For Mozart er likefullt Mozart og en stor kveld ble det og en storslått feiring for musikkverdenens største geni som ikke opplevde å leve så lenge, men oppnådde en betydelig alder.
I hvert fall en flott bursdag på sin 250-års dag!
