Oslo Konserthus 24.11.2005 Mozart Klaverkonsert nr. 22 Ess-dur KV482, Rachmaninov Symfoni nr. 2
Oslo-filharmonien, Alan Buribajev – dirigent, Christian Ihle Hadland – klaver
Store forventninger knytter seg til den nye norske unge pianisten Christian Ihle Hadland. Bare litt over tyve år kan han allerede se tilbake på en karriere med CD-innspillinger, flere store opptredener med våre symfoniorkestre og ikke minst mange internasjonale priser.
Den unge Stavanger-gutten blir nevnt i et åndedrag som gir store løfter, det tales om ham som det nye norske klaverfantomet etter Leif Ove Andsnes. Det er ikke bare landsdelen disse to har felles, også læreren Jiri Hlinka har vært den samme.
Derfor ikke til å undres over at vi møtte en totalt utsolgt sal i går. Til og med podiet bak orkesteret var fullt besatt, og det skjer ikke hver dag. Interessen var knyttet til unge Hadland fra det påtakelig unge publikummet.
Det var tredje gang denne sesongen at vi hørte en klaverkonsert av Mozart. Om noen uker er vi inne i det store Mozart-året, feiringen av hans 250-års bursdag. Vi hørte unge Gunilla Süssmann i Mozart bare for noen uker siden. Denne gangen var det valgt en av Mozarts mindre spilte konserter, hans 22. i Ess-dur KV 482, fra den tiden han skrev Figaros Bryllup. Selv om den tilhører perioden av hans seneste klaverkonserter, er den merkelig nok ikke så mye framført. Orkesterkonstellasjoner en ikke umiddelbart forbinder med Mozarts konserter inntreffer, blant annet med lange orkesterpartier.
Det skal ikke underslåes at Christian Ihle Hadland nok var noe preget av begivenheten, men det lot seg lite merke i spillet hans. Han lot tonene til Mozart leke seg som om dette var en enkel og lettspilt konsert, hvilket det ikke var. Bare den intense og kraftige venstrehåndsbruken i førstesatsen viser dette. Hadland nærmest lekte seg tilsynelatende ubesværet gjennom denne konserten.
Stor begeistring vakte han for den fullsatte salen og det ble ekstranummer og mange framkallelser.
Om Mozart var en opptur, kan en trygt slå fast at Rachmaninov ble en heller blandet opplevelse. Hans andre symfoni er kanskje hans største og mest vellykkete dramatiske verk, i den grad man kan si at Rachmanninov skrev dramatisk musikk. Nesten en time tar det å framføre det. Som den andre klaverkonserten stammer det fra årene like etter århundreskiftet 1800/1900.
Men om verket er dramatisk i formen og som symfoni av en helt annen støpning enn komponistens to øvrige symfonier, er det likefullt mye av Rachmaninovs overfølsomhet i verket. Det lar seg ikke skjule at de mange melodilinjene gjør at verket blir smektende, søtladent, svulmende – og rett og slett kjedelig.
Den unge kasahkstanske dirigenten Alan Buribajev var et sympatisk bekjentskap. Han er bare såvidt eldre enn kveldens solist, det vil si, litt over de tyve, men kan allerede se tilbake på en interessant karriere som strekker seg over flere år.
I likhet med forrige konserts dirigent, Tortellier, var også han en dirigent som gjennomførte konserten uten dirigentpinne. Men vi lot oss heller ikke denne gangen merke med at orkesteret kunne miste noe av presisjonen av den grunn. Snert og spenst er heller ikke noe av det som særpreger Rachmaninovs musikk , og særlig ikke den andre symfonien. Vi må også minne oss selv på at Mariss Jansons ledet konsertene uten pinne de siste årene i Oslo.
Begeistringen var stor etter konserten. Med ungdom på podiet og forbausende mange i salen ble dette en førjulskveld med sting.
