Oslo Konserthus 10.11.2005 Grieg: I høst, konsertouverture, Elgar: Enigmavariasjoner, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien dir.: Yan Pascal Tortelier
Det var først og fremst det gode humøret som preget denne konserten hvor Oslo-filharmonien spilte gjennom sitt turneprogram for kommende ukes tur til De britiske øyer. Orkesteret spilte mer avslappet og fylt av musikkglede enn vi har sett dem på lenge. Kanskje var det forrige ukes store utladning med Mahler og den kommende sjefsdirigenten Saraste som var grunnen, kanskje var det denne ukens dirigent Yan Pascal Tortelier som gjorde utslaget. Uansett var det et mere inspirerende spill enn vi har opplevd på lenge.
Yan Pascal Tortelier steppet inn tidlig i høst for denne turneen da det etterhvert ble klart at den sterkt alderspregete Andre Previn helst ville unngå en ukes reising til Storbritannia og Brussel. Tortelier er en mann som i hvert fall får bena med seg. Småjoggende entret krølltoppen podiet og hoppende dro han gjennom et av orkesterets glansnumre, Tsjaikovskijs fjerde symfoni. Han er godt kjent i Storbritannia fra før gjennom sin tid for BBC-orkesteret i Manchester. Det var særlig denne symfonien som Oslo-filharmonien gjorde sin brakdebut med internasjonalt for snart 25 år siden med Mariss Jansons. CD-innspillingene på Chandos var innledningen på en fantastisk plate-karriere på Emi som den tidens hyppigst innspilte symfoniorkester. Noen britiske anmeldere utropte også begeistret at dette var de beste Tsjaikovskij-innspillingene som noengang var foretatt!
Selv om det er et kvart århundre siden var det tydelig at spillefoten er der ennå. Tsjaikovskij tok av med et brak. Både orkester og dirigent følte seg tydelig hjemme i denne symfonien. Det var lite til Tsjaikovskijs kanskje noe problematiske private problemer fra den tiden symfonien ble skrevet vi kunne høre. Her var det orkestertutti i sin fulle – ‘vulgære’ vil noen si – bredde. For Tsjaikovskij er ikke akkurat ubeskjeden når han tar den store orkesterpalletten i bruk. Til tider kan han smøre tjukt på og sparer oss ikke for effektene.
Da hjelper det godt å ha et orkester som ikke snubler i de fristende godbitene som bys fram og en dirigent som vet hva han vil. Orkesteret ga oss med denne framføringen et velkomment glimt tilbake til de store dagene med Mariss Jansons. Kanskje er det blitt noe løsere i kantene med årene og snerten og spensten er kanskje ikke fullt den samme, men en stor musikkopplevelse ga de oss.
Griegs ungdommellige ouverture og Elgars variasjonsstykke ga oss en forsmak på hva som kom til å skje etter pause. Nå venter en uke på veien, blant annet til Birmingham hvor man faktisk har vært sulteforet på Tsjaikovskij etter Simon Rattle‘s lange tid som sjefsdirigent der. Han nektet å ha Tsjaikovskij på programmet nettopp med de vulgære lettvindthetene som begrunnelse. Men det vet jo Oslo-filharmonien for de har vært der før og spilt Tsjaikovskij.
Lykke til på reisen!
