Sympatisk Søderlind-symfoni

Oslo Konserthus 20.10.2005 Sibelius: Finlandia, Carl Nielsen: Fiolinkonsert, Ragnar Söderlind: Symfoni nr 6. «Todesahnung»
Oslo Filharmoniske Orkester, Sølve Sigerland – fiolin, dir.: Ole Kristian Ruud

Ragnar Sødelinds sjette symfoni ble spilt for første gang av Oslo-filharmonien i går. Den litt over fem år gamle symfonien var et sympatisk bekjentskap og komponisten møtte stor applaus for sitt verk. Særlig bidro dirigenten Ole Kristian Ruud og orkesterets entusiastiske framføring til at dette ble en svært kveld som ‘satt godt’.

Det er en symfoni som gjør et sterkt inntrykk. Den åpner sterkt dramatisk og Ragnar Søderlind tar i bruk de aller sterkeste virkemidlene i symfoniorkesteret med slagverk og særlig den kraftigste delen av messinginstrumentene for full utblåsing.

Dette er også noen av de få innvendingene vi kan ha mot verket. Det smøres til tider litt for tjukt på, vi er tross alt ikke helt dauhørte de aller fleste av oss som oppsøker en konsertsal. Også andre småting kunne forstyrre litt, som at han velger sviskete smørpartier med vakker strykerklang – som særlig i annen sats – for å fjeske med tilhørerne. Søderlind har jo i mange år blitt kritisert for overdrevent føleri i musikken sin. Men dette blir for bagateller å regne mot helheten i symfonien som er et flott verk!

Symfonien ble skrevet på oppdrag for Moskva Radios Tsjaikovskij-symfonikere og Vladimir Fedosejev og ble fullført for knappe seks år siden. Mye av det dramatiske tyngdepunktet skulle ligge i førstesatsen, Smerte og lindring (Schmerz und Linderung) som han selv har satt som tittel på den. Men for undertegnete nådde ikke dette helt fram. Det ble for mye smerte, sonisk sett, for kraftutfoldelsene fra hele orkesteret i tutti og særlig slagverket, ble faktisk en sterk utfordring for finstilte ører. Derimot nådde symfonien fram fra annen sats ut og utover, satser som er forsynt med titlene Am Tor der Stadt des Todes (Ved porten til dødsbyen), Schattenbilder (Skyggebilder) og Prophetzeinungen und Aufstieg (Profetier og oppstiging). Hintet til dødsbyen kan ha å gjøre med et besøk Søderlind gjorde i Buchenwald på slutten av nitti-tallet.

Når slagverkerne hadde falt mer til ro i annensatsen, åpnet symfonien seg for oss. Her møtte vi flotte orkesterbilder, vakkert men i et tragisk og dramatisk språk. En koral lå delvis under i store deler av satsen. Av og til kunne den dukke opp i enkelte takter og da gjerne i messinginstrumentene og hornene. Disse partiene dro utvilsomt assosiasjonene i retning av Bruckners tidlige religiøse verk. Skyggenes bilder jaget forbi i tredjesatsen, også disse i dramatisk form før det hele forløste seg i en sistesats som vi opplevde som symfoniens høydepunkt.

Her møtte vi en musikkdramatiker slik vi kjenner Søderlind fra hans mesterverk Olav Tryggvasson. Det er musikk som taler direkte til deg og som umiddelbart tar tak i deg, uavhengig av formdiskusjoner og tonalitetsprinsipper. Særlig ett parti gjorde et sterk inntrykk der bratsjene førte an og ledet et tema nesten som en fuge rundt i orkesteret. Virkningsfullt! Selve avslutningen av symfonien gjorde også sterkt inntrykk med sin nesten mahler’ske form. Var det annensymfonien hans som spøkte i bakgrunnen? Om det ikke var Mahler så trekker han selv fram Tsjaikovskij og hans sjette og siste symfoni, Pathetique, som et forbilde (var det en gest til oppdragsgiverne?)

Komponisten fikk anledning til å si noen ord om verket før konserten. Av det vi fikk med av hva han sa, kunne det være sympatisk nok. Men å forklare en opplevelse på forhånd faller ikke alltid heldig ut. Hvorfor ikke la musikken selv tale, når han helt opplagt har så mye godt å si, ikke omsitt verk men i sitt verk. Satsene er også utstyrt med nesten programmatisk tittel for de som ikke kunne unngå å få med seg hva musikken dreiet seg om. Men programmusikk er det avgjort ikke.

Finsk, dansk og norsk musikk sto på programmet for denne konserten. Aldri uslitelige Finlandia innledet konserten. Uslitelig fordi stjernesangen er og blir en klassisk smash-hit – på godt og vondt. Sympatiske og gemyttlige Carl Nielsen bidro med sin fiolinkonsert hvor Sølve Sigerland viste et sikkert og overbevisende spill. Konserten som visstnok delvis ble komponert på Troldhaugen ved Bergen er teknisk sett uhyre krevende, men solisten løste de vanskelige partiene på en flott måte. Framfor alt ble vi sjarmert av Carl Nielsens rike melodiske materiale. En fin motvekt mot Ragnar Sødelinds kommende ‘dødsangst’.