Oslo Konserthus 30.9.2005 – Ultimafestivalen 2005 åpningskonsert Helmut Lachenmann: Accanto for klarinett og orkester (for 1. gang i Norge), Joji Yuasa: Eye of Genesis II (for 1. gang i Norge), Eivind Buene: Scherzofrenia (for 1. gang på Oslo-Filharmoniens program), Oslo-Filharmonien, Rolf Borck – klarinett, dir.: Christian Eggen
Så er Ultimafestivalen her, sikkert til ergrelse for de mange som opplever at deres søvndyssende Brahms er fortrengt for noe de absolutt ikke forstår i det hele tatt. Men til glede og ikke minst inspirasjon for en stor del av oss andre.
For slik er det med den nye musikken, som kunsten i det hele tatt, at vi må ikke ‘forstå’ den. At den ikke lar seg klassifisere og finne sin plass i en hylle er noe av det fascinerende ved den. At den opprører, setter sinn og følelser i bevegelse, gjerne imot, er noe annet.
Så også i går. Helmut Lachenmanns komposisjon Accanto var ment som en klarinettkonsert. Men de som gikk til den med disse forventningene måtte få seg en stor overraskelse. For her var det snakk om noe helt annet enn en tradisjonell konsert. Solisten Rolf Borck brukte mye av sin tid på å blåse luft i instrumentene, to vanlige klarinetter og en bassklarinett, uten munnstykke. Den ‘luft’musikk, eller de lyder som oppsto av det, ble overlatt fritt til tolking. Men under dette lå en orkesterledsagelse som viste seg å være Mozarts A-dur konsert som også i noen takter (toner?) framsto klart gjenkjennelig for publikum.
Så kunne man si at dette var komplett galskap. Det er ikke ‘musikk’ til å få mening av, det henvender seg ikke til våre tilvandte musikalske øreganger. Komplett galskap, gjerne det, men det faktiske er at etter å ha hørt verket har det på en eller annen måte gjort et sterkt inntrykk. Da skal vi si at vi er heldige som slipper å definere det og si hva slags. For her er vi igjen i grenselandet, vi er glad for at det fremdeles er noe ‘der ute’ som vi ikke kan forklare, sette ord på eller kategorisere. Slik kan nemlig denne nye musikken bidra til å sette ord på det vi ikke ‘forstår’ eller umiddelbart fatter, den gir luft for vår nysgjerrighet og fantasi.
Ultima-festivalen vokser seg større og større. Det som i sin tid startet i det små, eller for å si det slik, som et møtested for de innvidde og sære, har i dag vokst til en mer enn to ukers festival som har vunnet seg plass i det offentliges øyne som en etablert ‘knutepunktsfestival’ (hva de nå legger i et begrep som dette). Det var kulturminister Valborg Svarstad Haugland som på tampen av sin gjerning åpnet festivalen med velvagte og positive ord som det ikke kreves mye fantasi til er formet av hennes statssekretær Yngve Sletholm som også er utøvende komponist.
Festivalen i år har som slagord Path to experince og vil særlig legge vekt på å presentere verk av Helmut Lachenmann og det som skjer i Japan. Både Lachenmann og kveldens japanske komponist Joji Yuasa var til stede på konserten i går.
Yuasas verk Eye of Genesis II er nesten delikat elegant uten at det tipper over. For meg gjorde det inntrykk med sine lange linjer som fikk en myk avslutning ved å gli over i nye. Unge Eivind Buenes verk Scherzofrenia sier litt om hva det handler om, det er et dynamisk og intensivt verk, faktisk ganske ‘sprettent’ om en kan si det slik. Men avgjort sympatisk.
Det var på langt nær så mange i Konserthuset i går som under en orkesterkonsert med Brahms. Men morsomt var det å oppleve en annen type publikum som bare gjennom sin dongery og joggesko signaliserer noe langt annet til sin holdning til den nye musikken enn den tradisjonelle. Det blir noe ærlig søkende over det.
Så er Ultima i gang.
