Oslo Konserthus 21.4.2005 Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 2, Respighi: La pentola magica, Respighi: Romas pinjer
Oslo-filharmonien, Lang Lang – klaver, dirigent: Gianandrea Noseda
Det hadde gått store ord foran ham. Men da Lang Lang torsdag kveld inntok Oslo beseiret han oss alle. Jubelen sto i taket. Det var ikke bare spillet, men også den sjarmerende enkeltheten i måten å framtre på som tok alle med storm.
Tankene gikk umiddelbart til en annen storpianist med stort internasjonalt ry. Men selv om det i det ytre dreier seg om to sympatiske personligheter som umiddelbart vinner sitt publikum er likevel Leif Ove Andsnes som pianist den stikk motsatte typen. Han har fått ord på seg for kanskje å være den fremste eksponenten for en cool spillestil som upåvirket framfører Schumann, Kurtag og Zappa i samme åndedrag mens Lang Lang er det stikk motsatte. Han er eksponenten for den ekspressive pianisten, den som uttrykker musikken i kroppspråket, som lar seg bokstavelig talt leve inn i musikken.
For det er ingen tvil om at å oppleve Lang Lang på konsert er noe helt annet enn å høre ham på CD. Jeg var av dem som syntes hans nylige innspilling av Rachmaninovs c-moll konsert med Maarinskij-orkesteret og Gergiev kunne låte noe blekt. Å oppleve ham på konsert var det stikk motsatte. Her var han fyrig, energisk og framfor alt levende. Han spilte med hele kroppen, stadig i bevegelse og med ansiktsuttrykk som framfor alt ikke bar preg av å være kul.
Dermed fengslet også spillet. Gjennom sitt store engasjement og tydelige kroppspråk dro han oss med på sin musikalske reise i en glitrende Rachmaninov. Her var ikke de store tekniske vanskelighetene noen hindring, han tro til og levde seg inn i musikken med sjel og nerve og tydelig innlevelse.
De kraftige akkordene i starten av førstesatsen varslet med en gang nærvær og engasjement. Den måten han umiddelbart ‘rullet opp’ Rachmaninovs veldige klangverden på førte oss direkte inn i en opplevelse med store øyeblikk.
Noe forsert ble førstesatsen, pianist og dirigent hadde fra der vi satt enkelte problemer med å finne den rette balansen.Men dette blir for småplukk å regne for i annensatsen var alt på plass og sistesatsen ble som en ren jubelferd.
En ovasjonsmessig applaus møtte den unge pianisten. Gang på gang ble han kalt inn og publikum ga seg ikke før han kvitterte med et ekstranummer, nok en komposisjon av en storpianist, Franz Liszts Liebestraum. Da jubelen nok en gang ikke ville ta noen ende tok han likeså godt med seg konsertmester Terje Tønnesen ut, for nede i foajeen ventet CD-signering i pausen.
Her hadde han skiftet ut sin svarte høyhalsete med hvit genser. Smilende og totalt uten divanykker skrev han sin signatur på CD’ene, han har til nå kommet med tre. Ytterst sympatisk.
Kveldens andre hovedperson, dirigenten Gianandrea Noseda, tok ubemerket plass i orkesteret da pianisten framførte sitt ekstranummer. Også han hadde en stor kveld. Det er et aldri så lite men morsomt poeng at han er Gergievs nestkommanderende ved Maarinskij-teatret. Etter Oslo skal han til St. Petersburg og lede operaframførelser før Hvite netter-festivalen setter inn i slutten av neste måned.
Etter pause rådde han grunnen alene i Respighis orkestermalerier. Det vil si La pentola magica som vi fornuftig fikk høre først var et nytt stykke for vår bekjentskap, mens Romas pinjer er en velkjent traver helt fra Mariss Jansons‘ tid, et stykke som orkesteret også har spilt inn på CD.
Noseda viste et veldig engasjement i framførelsene av disse verkene og ble også avbrudt av spontan applaus midtveis i det første verket. I Romas pinjer var en håndfull av messinginstrumente plassert øverst på podiet. Publikum som satt på disse plassene bak orkesteret kunne altså oppleve å sitte ‘midt i’ orkesteret. Noseda sørget for at det blåste ekstra hardt i trekronene denne kvelden.
Også dette orkestermaleriet ble praktfullt framført med innbakte fuglelåter av en nattergal. Støvletrampingen på Capitol kom avslutningsvis fint inn, godt hjulpet av messingen på balkongen.
Et av sesongens høydepunkt i Oslo Konserthus.
