Oslo Konserthus 17.3.2005 Gustav Mahler: Symfoni nr. 8, Ess-dur, «De tusens symfoni»
Turid Karlsen – Sopran, Toril Carlsen – Sopran, Randi Stene – Alt, Tone Kruse – Alt, Per Håkan Precht – Tenor, Jochen Kupfer – Baryton, Carsten Stabell – Bass, Oslo Filharmoniske Kor, Musikkhøgskolens kor, Ensemble 96, Oslo Domkirkes ungdomskor og guttekor, Trefoldighetskirkens jentekor, Den norske operas barnekor, Kringkastingsorkesteret, Musikkhøgskolens symfoniorkester, dir.: Leif Segerstam
En framføring av Mahlers åttende symfoni er en stor begivenhet. Symfonien representerer det største Mahler noensinne har komponert i omfang – den kan oppfattes som selveste fullføringen av hans komponistgjerning – og den krever et voldsomt oppbud av medvirkende.
Komponisten sa selv i 1906: “Tenk deg hele universet bryte ut i sang! Vi hører ikke lenger menneskenes stemmer, men de fra soler og planeter i evig kretsløp. Jeg har nylig fullført min 8. symfoni – det største jeg hittil har gjort.” Da hadde han nærmerst i ekstase fullført sitt største verk i løpet av noen uker. Rettere sagt, satt sluttstrek, for han hadde arbeidet med dette tonematerialet i lenger tid.
Solene og planetene fikk anledning til å stråle i Oslo Konserthus i går. Med flere hundre medvirkende – 6-700? – opplevde vi denne “tusens”-symfonien for to symfoniorkestre, seks-syv kor og åtte solister. Sitt oppnavn fikk symfonien fordi det var over tusen medvirkende på urframføringen i Munchen i 1910.
Symfonien er derfor et ikke altfor hyppig innslag i konsertsalene. Den fikk sin førstegangsframføring her hjemme først i 1979 og har siden vært framført bare et fåtall ganger senere.
Dette er et musikkverk som først og fremst gjør inntrykk ved selve framføringen. Det er nesten håpløst å komprimere denne symfonien ned til en fattig CD-skive eller til en flat TV-sending. Mer enn noe annet er det selve tilstedeværelsen i øyeblikket, det at musikken framføres levende her og nå, som gjør at denne symfonien er stor. Først da trer de veldige formene fram og verket gjør det inntrykk det er ment å skulle.
Når kor på fem hundre, fullt orgel og to symfoniorkestre setter i for fullt, som i åpningen av Vene, creator spiritus… kan det grøsse nedover ryggen på enhver. Dette er musikk som er så mektig og stor at den må være ganske følelseskald som ikke lar seg bevege.
Hva Mahler mente med denne symfonien, kan vi spekulere i. En viss pekepinn får vi ved det tekstutvalget han har gjort bruk av, en latinsk tekst av den gamle salmen Vene, creator spiritus (Kom, skaperen av ånd) i første sats og fra annenakten av Goethes Faust i siste. Det er symbolsk nok den latinske salmen som kan stå som inspirasjon til selve verket, skaperkraften, den gnisten han måtte ha følt ved å fullføre et slikt verk. Mahler var romantiker av legning. Hans forhold til Alma Mahler går igjen i denne symfonien. Ekteskapet skrantet, Freud var blitt oppsøkt for å forsøke å redde forholdet, og Mahler hadde kanskje ikke annen galskap i hodet enn å skrive denne hyllesten til kjærligheten og skaperevnen. Som symfoni er den klart forskjellig fra hans øvrige ni, og med to satser har han skrevet symfonier som varer lenger.
I går var det finske Leif Segerstam som skulle styre de veldige massivene av orkester- og korklang. Et ekstra rosende ord må sies om solistene som virket usedvanlig godt forberedt i går kveld, også til Randi Stene som måtte dele sin tid med operaframføringer i København. En detalj som at de fire kvinnesolistene fikk full anledning til å “blåse ut” mens de mannlige bevisst holdt seg tilbake, var verdt å merke seg. Bare mot slutten av Faust fikk Per Håkan Prechts kraftige tenor anledning til å briljere for alvor. I dette nesten kaotiske mylderet er det så å si umulig å feste seg ved detaljer ved framføringen, her er det helheten som teller, symfonien med sine veldige former sier i grunnen det meste.
