Oslo Domkirke 10.3.2005 Oslo Kirkemusikkfestival Irgens Jensen: Olavsoratoriet Heimferd, tekst: Olav Gullvåg, Ann Helen Moen – sopran, Anna Einarsson – alt, Per Håkan Precht – tenor, Helge Rønning – tenor, Ole Hermod Henriksen – baryton, Carsten Stabell – bass og baryton, Kringkastingsorkesteret, Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, dir.: Peter Szilvay
Dette halvannen times oratoriet er noe av det helt sjeldne som et norsk oratorium i de helt store formene. Det ble laget i 1930 og er ved siden av Voluspå av Monrad Johansen et av de ytterst få norske storverkene i denne genreen. Verket ble i sin tid laget for feiringen av Olavsjubileet i Trondheim men ble ikke oppført der.
Det er et grandiost verk, stort i alle formene. To kor, symfoniorkester, seks solister og orgel trengs for å få det framført. Det er utvilsomt komponistens viktigste verk. Komponistens klo går igjen, han bruker kvinter og heltoneforbindelser for å assosiere mot eldre tiders musikk og skalaer. Verket, eller den dramatiske symfonien som komponisten selv kalte det, er som laget for et kirkerom. Her finnes ingen koloraturløp, tonene særlig i messing og treblåsere er lange og i enkelte partiet trer orgelet støttende til.
En kunne nesten sagt, en norsk Bruckner. Både i form og innhold er dette så korrekt som det kan få bli. Det er ikke bare formene og de lange linjene som umiddelbart peker hen på den østerriske komponisten, også i korbruken kan vi finne trekk fra ham.
Verket ble laget til olsokfeiringen for den nyrestaurerte Nidarosdomen til 900-års feiringen av Olav den hellige. Olav Gullvåg hadde vunnet en konkurranse for sitt dramatiske dikt og Irgens Jensen tonsatte det. Men verket ble ikke oppført fordi Trondheims-innbyggerne var med rette rasende på sentrale myndigheter som nylig hadde omdøpt byen til Nidaros. Gullvågs nesten uforståelige tekst bare helte olje på ilden. Han ble sett på som en forræder av Trondheims-folk, født og oppvokst i byen som han var.
Derfor ble Heimferd først oppført i Oslo og lot seg høre i Trondheim så sent som i 1937. Verket ble oppfattet som et slags musikalsk nasjonalmonument. Senere ble det også framført som opera.
Verkets styrke er også dets svakhet. Laget med den nesten erklærte hensikt å styrke norsk nasjonalfølelse, er det også disse elementer som trekker verket ned i dag. Det er ikke musikken men Olav Gullvågs tekst som her er problemet. Skrevet på et hyperkonservativt nynorsk med sterke islett av gamle norrøne ord og navn, er det så å si uforståelig i ren form i dag. Nesten annethvert ord må ‘oversettes’, eller forklares.
Dette er i og for seg en ulempe, verre er det med den oppstyltete norsknorsk-nasjonalismen som teksten er full av. Vi må derfor unngå å ta denne teksten helt bokstavelig som mange tilsvarende verk fra denne tiden – det finnes eksempler på langt verre ting!
Derfor blir det Irgens Jensens musikk som bærer verket. Kraftig, monumental og høyreist står musikken der. Gjennom halvannen time blir vi fengslet av de lange linjene i verket. Særlig er det i partiene hvor den monumentale kraften får full anledning til å blåse ut at tilhørerne fengsles. Verkets siste del, særlig avslutningstaktene, kunne ikke selv en Bruckner ha laget tilsvarende.
Verket stiller derfor store krav til de medvirkende. Solistene kom med et unntak greitt fra oppgaven sin, og vi vil særlig framheve tenoren Per Håkan Precht som hadde en kraftig stemme som var som skapt for musikk av denne typen. Men også Ann Helen Moen og Anna Einarsson fortjener å framheves vekselvis som Svartalv, Brynjalv og Bjartalv (!). Magisk var det i partier hvor de sang sammen og i et av verkets mindre storslagne partier opptrådte Ann Helen Moen i fin lyrisk samklang med en celesta.
Skulle man innvende noe burde det være at orkester og korene skulle hatt lenger tid til prøver. Monumentalkraften i dette verket er av en slik karakter at det er ikke bare å stille opp og synge. Likesom hos Bruckner er det de lange linjene som får betydning. Her virket Peter Szilvay ennå noe uerfaren og fersk, frenetisk fekting til tross.
Men en stor opplevelse var det.
