Oslo Konserthus 1.4.2004 Dvorák: Stabat Mater, Oslo Filharmoniske Orkester, Melanie Diener – sopran, Dagmar Peckova – alt, Jaroslav Brezina – tenor, Peter Mikulas – bass, Oslo Filharmoniske Kor, dir.: Jiri Belohlavek
Dvoraks Stabat Mater er vakker musikk. Det stemmer en stresset sjel til fred og fordragelighet – det kan vi bokstavelig talt skrive under på! – og er et eksempel på hvilken utrolig effekt musikk kan ha for det “indre”, la oss kalle det sjelen.
Det skal visstnok være første gangen dette mektige verket framføres i Norge. Så velges da også passende dager rett før påsken til å framføre det. Det føles riktig, for dette er et verk som stemmer til inderlig ro.
Dvoraks halvannen times komposisjon er fra 1880-tallet. Det er et renskåret verk, barbert for alle tilløp til dramatikk og eier en rolig og sikker framføringsform. Musikken er vakker, det er skjønnklang slik man laget den på slutten av 1800-tallet, men ikke spekulativt søtlig. Det øses ikke på med effekter. Koret er beskjedent og sangsolistene utsettes ikke for halsbrekkende soli.
Men av og til slo det oss at denne musikken ble kanskje for intetsigende likegyldig. Selv om den var vakker og greide å få oss myke i løpet av nitti minutter, satt vi etterpå uten annet inntrykk enn skjønnklangen.
Det var en erfaren kvartett med sangere som ledet an. Selv om Melanie Diener ble tildelt de høyeste sangpartiene – og fysisk også gjorde mye ut av sin skikkelse – var det Dagmar Peckovas alt og Peter Mikulas‘ bass som gjorde seg mest bemerket. Særlig var førstnevnte svært imponerende i noen av sine partier.
Her må vi også nevne Oslo Filharmoniske Kor som klang mektig og fyldig bak orkester og solister.
Tsjekkiske Jiri Belohlavek er tydelig kjent med dette verket fra før. Han ledet konserten med en myndig og sikker hånd.
Påsken er hermed innledet.
