Oslo Konserthus 29.1.2004 Brahms: Klaverkonsert nr. 1, Stravinsky: Scherzo fantastique, Skrjabin: Symfoni nr. 4 – Le Poéme de l’Extase’
Leif Ove Andsnes – klaver, David Robertson – dirigent
Det ble en stor kveld med Leif Ove Andsnes i Oslo Konserthus. Framføringen av Brahms’ d-moll konsert ble en ren festforestilling, langvarig og stor applaus fra publikum med ekstranummer til følge.
Det er ikke hver dag vår internasjonale storpianist besøker Oslo og spiller med Oslo-filharmonien. Han har en reisebok hvor oppdragene står i kø mange sesonger framover og en leser navnet hans overalt, enten det er London, Paris, Berlin eller New York.
d-moll konserten til Brahms har Andsnes gjort før, på CD. Den gangen var det med Simon Rattle og symfoniorkesteret i Birmingham. Om vi skal si noe, må det være at hans spill er blitt atskillig modnere og sikrere enn hva vi hørte på denne forøvrig helt utmerkete CD’en. I tillegg setter han alle kluter til på en imponerende måte i de sterkeste partiene. Sistesatsen ble her en eneste lang seiersfanfare.
Men først og fremst var det det poetiske og sangbare med Brahms vi festet oss ved i denne framføringen. Kanskje foretrakk han å dvele ekstra lenge ved annensatsen, men for oss ble dette bare en forsterking av den avslappete måten han ga oss Brahms på.
Dessuten er Andsnes svært sympatisk i sin måte å opptre på. Ingen nykker og ekte glede når det hele er slutt. Denne enkelheten vinner han sterkt på og han får umiddelbart kontakt med salen.
Han ga oss en stor kveld. Men nevnes må også kveldens dirigent David Robertson som viste seg som en svært sympatisk orkesterleder. Hold et øye med denne karen!
Dessuten må vi nevne orkesteret. For noen år siden var Andsnes sterkt knyttet til Oslo-filharmonien og Mariss Jansons, blant annet på turneer. Etterhvert som deres renomé og verdensberømmelse har vokst hver for seg er opptredene sammen blitt noe sjeldnere. Derfor satte vi ekstra pris på dette møtet. Orkesteret viste seg også fra sin beste side.
David Robertson må ikke forbigåes. Etter pause ga kvelden oss henholdsvis Stravinskij og Scrjabin, spenstige verk med stor klangfarge. Scrjabins tonedikt Ekstasens poesi ble i programmet presentert som hans fjerde symfoni, noe som kanskje er å ta litt for sterkt i. Men uansett var det en svært sympatisk framføring av dette verket fra hånden til den første virkelige ‘psykedeliske’ tonekunstner.
David Robertson må vi ha tilbake. Han viste et utrolig nærvær og engasjement. Denne sympatiske dirigenten kan være noe vårt musikkliv trenger. Gjennom sitt opplagte fotfeste i nyere musikk kan han gi oss impulser vi mer enn trenger. Vi ser allerede fram til neste besøk!
Men det var Leif Ove Andsnes som først og fremst ga oss den helt store varmen og opplevelsen.
