Oslo Konserthus 23.1.2003 Haydn: Symfoni nr. 67 Haydn: Sinfonia concertante Beethoven: Symfoni nr. 6 – Pastorale
OSLO-FILHARMONIEN, Erik Niord Larsen, obo Per Hannisdal, fagott Jon Elsrud Gjesme, fiolin Bjørn Solum, cello, dir.: Rafael Frühbeck de Burgos
Tenk deg en aften med selskapeligheter, god mat og drikke ved fyrst Esterhazys slott. Musikken går for full rulle, framført levende av maestro Haydn og hans ensemble på tredve.
Omtrent slik må det ha vært. For Joseph Haydns jobb var å produsere musikk. Hver tredje uke eller vel så det kom et stykke musikk, en symfoni, fra hans hånd. Spilt som et divertimento til selskapelighetene. Mer alvorlig var det ikke til å begynne med, men dette vokste raskt. Musikken hans ble voldsomt populær rundt om i Europa, og formen han brukte ble tatt opp av andre eksempelvis den langt yngre Mozart. Og selv utviklet han denne musikken fra ren taffelmusikk til kunstneriske former, til den symfoni vi kjenner i dag.
Det var omtrent rundt disse år, eller et par år senere, at han frigjorde seg fra føydal-veldet, dro først til Paris, siden til London – og musikkhistorien er et faktum. I går fikk vi kontrastene, symfoni nr. 67 godt forankret i Esterhazy-tiden og sinfonia concertante tyve år seinere fra 1790-tallet, komponert under hans første London-opphold. Felles for begge var den godartete elskverdigheten.
Orkesteret var i størrelse som under Haydns tid, et tredvetalls musikere. Foruten jovialiteten og varmen som sprang fram fra disse verkene, merket vi oss de lange partiene for strykertrio.
Orkesteret gjorde en kraftig oppretting fra siste gang Beethovens Pastorale-symfoni ble framført. Den gang hadde Arnold Östman steppet inn for Mariss Jansons‘ sykdomsforfall. Nå ble det en langt fra tørr og uengasjert opplevelse. Rafael Frühbeck de Burgos tok oss med på en levende reise i det landlige landskapet.
Beethovens symfoni er utvilsomt den mest romantisk anlagte av hans ni. Fuglekvitter, hyrdesang og stormer farer gjennom det musikalske landskapet. Alt starter i festlig lag, og slutter i festlig lag som det seg hør og bør et landlig selskap i romantikkens tid.
Men det var først og fremst framførelsen under Rafael Frühbeck de Burgos‘ ledelse som engasjerte. Kanskje inspirert av Haydn, dette var en varm og levende versjon av Beethovens symfoni.
