Oslo Konserthus 5.12.2002 Ravel: Klaverkonsert (G-dur), Sjostakovitsj: Symfoni nr. 4
OSLO-FILHARMONIEN, Tor Espen Aspaas – klaver, dir.: Vassilij Sinajskij
Det er gledelig å høre nok et norsk pianist-navn. Men Tor Espen Aspaas er så langt fra ukjent. De siste årene har han vært et kjent navn her hjemme som solist i ulike sammenhenger, nå for andre gang med Oslo-filharmonien. Vi likte særlig godt det vi hørte her, lett, lys, rytmisk og fargerik musikk. Kanskje tilløp til noe tungt i anslaget hist og her, men ikke så det betø noe vesentlig. Han har impresjonistisk påvirket musikk som spesiale. Intet er mer velkomment enn det.
Sto hans Ravel og G-dur konsert til mer enn bestått, har vi neppe ord for det som skjedde etter ekstranummer og pause. For da sto Sjostakovitsj’ fjerde symfoni på programmet, framført for annen gang av Oslo-filharmonien i løpet av få sesonger. Vi falt helt i staver i 1998 med Alexander Lazarevsom dirigent. Nå sto en annen russer på podiet og ledet framføringen av Sjostakovitsj’ ‘ukjente’ og nesten ikke framførte symfoni.
Symfonien ble skrevet på tredvetallet men komponisten lot klokelig nok ikke å oppføre den den gangen. I stedet fikk den sin førstegangsframføring nesten tredve år seinere. Komponisten ‘beholdt hodet på’ og fikk skrive musikk helt fram til sin død på 70-tallet. For det politiske klimaet i de første årene etter Moskva-prosessene var ikke akkurat egnet for musikk av denne typen.
Symfonien er vill, sprelsk og full av dissonanser i hardeste fortefortissimo med ni slagverkere hardt jobbende attåt. Dessuten varer den drøyt over en time. Ikke noe for ører tilpasset vennlig D-dur eller egnet for den sosialistiske oppbyggingen, selv om førstesatsen absolutt ga preg av maskiner og industrilarm. Men for oss andre var dette en opplevelse av det helt store.
De dissonerende frontkollisjonene fant sted i den første delen. Etterhvert fant symfonien sitt leie og vi følte likesom hvordan komponisten har slåss med stoffet etterhvert som han utviklet seg som komponist de årene han skrev symfonien. Den følger sporene fra de to foregående, ubundet av konvensjonene og med fri utnyttelse av tonespråket, men i atskillig grad mer spenstig og med alvor og dramatisk tyngde. Den er grandios i formatet, av lengde nesten dobbelt så lang som de to foregående tilsammen. Dessuten peker symfonien fram mot det som skulle komme og særIig den etterfølgende femte symfonien.
I siste satsen ble dramaet meislet ut. Her må både dirigent og orkester ta sin del av rosen for at dette framsto som et helstøpt og sterkt dramatisk verk.
Det ble ikke spart på uttrykket helt fra starten. Det var absolutt sympatisk at Vassilij Sinajskij med denne framføringen lot de kraftige tuttipartiene slå til. Gjerne at det rister litt i ørevoksen hos enkelte, for oss var dette en befrielse!
Denne symfonien – ikke minst slik den ble framført i går – gjør et mektig inntrykk. Det er ikke til å stikke under en stol at Oslo-filharmonien har utviklet seg til å bli et Sjostakovitsj-orkester av rang. Det er et tankekors at det er dirigenter av russisk tradisjon og skole som får fram disse egenskapene hos orkesteret, og her tar vi med CD-innspillingene av de tre øvrige Sjostakovitsj-symfoniene med Mariss Jansons.
Konserten gjentas i dag. Dette må man bare få med seg!
