Oslo Konserthus 4.9.2002 Mozart: Ouverture til Figaros bryllup, Klaverkonsert nr. 24, Previn: Diversions, Ravel: La valse
Oslo-filharmonien, Andrè Previn klaver og dirigent
Nå begynner vi å ane konturene av hva som kan komme. For på denne konserten fikk vi en forsmak på hva vi kan vente oss i kommende sesonger. Den nye sjefsdirigenten Andre Previn satte seg bak flygelet og var solist i samtidig som han ledet framføringen av Mozarts 24. klaverkonsert.
Men det bare én ting. For etter pause fikk vi syn for at en symbiose er i ferd med å gro fram mellom orkester og dirigent. Vi fikk først fornemmelsen av dette i Previns eget verk Diversions men for alvor fikk vi bevist det i framføringen av Ravels La Valse.
Dette verket har vært en av Oslo-filharmoniens virkelige parade-verk tidligere sesonger. Det har vært framført med Manfred Honeck for et par sesonger siden og Michel Plassons forrige sesong og på gjestespill i utlandet. Ravels abrupte dansescene for stort orkester har vist seg å være et verk som orkesteret har usedvanlig godt grep om.
Dette fikk vi opppleve med den nye sjefsdirigenten på plass. Klarere fikk vi neppe anskueliggjort hans lederstil som dirigent. Kanskje noe frynsete i kantene, og kanskje litt mer behov for finsliping av enkelte detaljer kunne anes, men helheten satt som et skudd. Og det var den som betø noe.
Mens andre dirigenter nok ville se behovet for å repetere mere jo bedre et orkester kunne være, så vi here hvordan en stor musiker og orkesterkjenner stolte på det store orkesteret og lot musikerne spille ut.
Forsmaken på dette fikk vi i det foregående verket, Diversions som egentlig er en fire-satser orkesterkonsert med solopartier for særlig celloen (i annen sats) men også for piccolo, fagott, fløyte, horn, klarinett og trompet. Her så vi hvordan musikerne hevet seg for å vise at den nye sjefsdirigentens egne komposisjoner var noe de absolutt ville gjøre det beste ut av!
Verket er relativt nytt og ble framførrt første gang i Salzburg for to og et halvt år siden med Previn ogWiener-filharmonikerne. Et sympatisk stykke konsertant musikk som lover godt for hva den nye sjefsdirigenten kan bringe med seg av egne verk i tiden som kommer.
Derfor kan vi bare si at sjefsdirigentens soloparti i Mozarts 24. klaverkonsert ga oss lovende bud om hva vi har i vente, særlig av kammermusikk, i sesongene som kommer. Fremdels myk i fingrene tar vi ikke for mye i ved å hevde at han må regnes som en av det forrige århundrets største pianister. At han har godt grep om å spille med den enehånda og dirigere med den andre, fikk han vist med ettertrykk.
