Oslo Konserthus 30.5.2002 Mahler: Symfoni nr. 3, Oslo-filharmonien, Violeta Urmana – mezzo-sopran, Oslo Filharmoniske Kor (Sopran og Alt), Sølvguttene, dir.: Mariss Jansons
Det hører absolutt med til sjeldenhetene at Solveigs sang avslutter Mahlers tredje symfoni. Ja, det har vel aldri noen gang forekommet.
Men anledningen var at dette var absolutt siste gang vi så Mariss Jansons på podiet som sjefsdirigent i Oslo. Og det kan nok gå både vinter og vår før han er tilbake – som dirigent. I hvert fall blir han ikke å se de nærmeste årene.
Derfor må man ta dette lille ekstranummeret fra orkesteret som uttrykk for deres følelser akkurat i denne stunden. Han er en dirigent som de har arbeidet med i 23 år, som har løftet dem opp i skyene, som vil være mye savnet – og som de er fryktelig glad i.
Mye av disse følelsene deles også av oss andre. Vi har mange rike stunder å se tilbake på, mange flotte opplevelser – og vi synes det er desto bitrere at det offisielle Norge ikke er i stand til å takke ham på annen måte enn gjennom symbolske pengepriser på hundre tusen kroner som kulturministeren kom med sist tirsdag.
For hva han har utrettet for musikk-Norge – og dermed hele vårt kulturliv – lar seg rett og slett ikke måle i slike priser. Hans betydning har vært enorm og den rollen han har spilt et kvart århundre med å utvikle Oslo-filharmonien og indirekte vårt samlete musikkliv kan ikke vurderes høyt nok.
Visst var det følelser i salen og på podiet i går. Applausen kunne nok vare lenger enn den gjorde men førstefiolinistene Stig Nilsson og Terje Tønnesen tok Mariss Jansons mellom seg og forlot resolutt podiet. Da hadde vi fått både Solveigs sang, gaveoverrekkelse og langvarig stående applaus.
Det var andre gang denne sesongen at Mariss Jansons ledet orkesteret i en framførelse av Mahlers tredje symfoni. Første gang var i august, rett før gjestespillet til Luzerne. Nå skal de til Praha, Ljubljana og Wien. Som ved oppførelsen i august var det rigget til opptaksutstyr på podiet, uten at dette sjenerte. Snarere tvert om, bare tanken på at denne symfonien festes til de digitale rillene gir oss håp for framtiden.
Det er livsbejaende naturbeskrivelser som Mahler gir oss i denne symfonien. Kraftige horn-partiet i starten kunngjør sommerens komme, nå marsjerer den bokstavelig talt inn. Blomster, fugler, dyr, kjærligheten har alle sin satser – eksempelvis hva blomstene på marken forteller meg – og det hele munner ut i en mektig og langvarig koral. Dette overflødighetshornet av en symfoni strekker seg lenger, sistesatsen overførte han til den fjerde symfonien.
Det er likevel veldige dimensjoner over dette verket. Syv kvarter tok det å framføre i går. Vi våger oss ikke på annen beskrivelse av denne framføringen enn å si at den var mektig.
De syv kvarterene vil sitte der som en stor manifestasjon over epoken Mariss Jansons og hva han har gitt oss.
