Oslo Konserthus 18.10.2001 Tveitt: Suite fra Hundrad Hardingtonar, Chopin: Klaverkonsert nr. 2, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien, Nikolaj Demidenko – klaver, dir.: Manfred Honeck
Konserten med turneprogrammet for Oslo-filharmonien til de britiske øyer neste uke ble en demonstrasjon av ytterpunktene i musikalsk temperament.
Mens Nikolaj Demidenko ga oss en englemyk oppvisning i Chopin hvor det sarteste sarte såvidt ble fornemmet i et utsøkt spill, braket det for alvor løs i et av Oslo-filharmoniens glansnumre, Tsjaikovskijs femte symfoni.
Men siden dette er et turneprogram for London og Royal Festival Hall, samt Leeds, Birmingham og Manchester neste uke, må man også by på norske klanger. Og det ‘norskeste’ en fant var et utdrag av Geirr Tveitts Hardingtonar og Griegs i Høst-ouuverture som framføres på konserten her i Oslo i morgen. Det vil si, enkeltnummere i stedet foir en helhetlig suite, er det vel riktig å si.
Det var musikk fra flere av suitene til Geirr Tveitt vi fikk høre, satt sammen med både kjente og mindre kjente numre. Her var sterkt hardingøl, bryllupsdrikke, dyrene heime og livet på garden. Etter hvert som flere lag av denne musikken avdekkes i de innspillingene Stavanger Symfoniorkester foretar og det prosjektet Naxos parallelt har iverksatt, er denne musikken både i ferd med å bli internasjonalt kjent og å få fram nye sider som ikke har vært kjent før. Det er ekspressiv musikk som landets musikalske flaggskip godt kan stå inne for med og ta med seg ut når de skal besøke den store verden.
Som en katt på silkeføtter beveget Nikolaj Demidenko seg i Chopins andre klaverkonsert og ble lydhørt fulgt av dirigent og et orkester som var med på denne tilnærmingen. Det ble kolossal begeistring for den London-bosatte russiske pianisten som måtte kvittere med et ekstranummer, transkripsjonen av Bachs orgelverk Wachet auf! Om ikke kraften i hans spill var kommet tydelig nok fram i Chopin, ga han oss en klar pekepinn på at styrken han har inne.
Det ble en motsatt verden med Tsjaikovskijs femte symfoni. Da Oslo-filharmonien presentert seg for verden for snart 20 år siden var det nettopp med denne symfonien. CD-innspillingen på Chandos vakte enorm oppmerksomhet og står seg den dag i dag som en av de beste som noengang er gjort av denne symfonien, selv om vi ikke vil påstå som britiske Grammophone: den beste!
Kraften er ikke gått ut av orkesteret på tyve år. Fremdeles er det spenst i ansatsen. Her skulle det ikke spares og publikum skulle få en Tsjaikovskijs for hva han var verdt. En dyktig dirigent som holdt tømmene stramt og et disiplinert orkester sørget for at det hele ikke skle alldeles for langt ut.
Slik blir Tsjaikovskijs mer enn en festkomponist og hans verk får mer innhold enn ytre effekter kan tilsi. Rått tilhugget, rett på sak, men disiplinert og gjennomtenkt utført. Slik blir det mer enn svanesjøer og blomstervalser ut av, en tøff opplevelse med en komponist som var modig nok til å strekke llitt lenger en det umiddelbart populære og melodisk innsmigrende.
