Oslo Konserthus 27.9.2001 Søderlind: Trauermusik, Mozart: Klaverkonsert nr. 27, Carl Nielsen: Symfoni nr. 2
Oslo-filharmonien, Håvard Gimse – klaver, dir.: Edward Serov
Det var den unge pianisten Håvard Gimsesom skulle glitre i går. Og overbeviste gjorde han, med publikums begeistring og ekstranummer til følge.
Men spørsmålet en stiller seg er: er Mozarts siste klaverkonsert noen målestokk for en slik pianist og et slikt orkester?
Scenevandt entret han podiet og trygg var han på sin rolle som solist ved flygelet. Vi kan gjerne si: overbevisende i sin framføring. Men hva så? Riktignok er ikke Mozart noen Rachmaninov men vi skulle gjerne sett Håvard Gimse bryne seg på et par nummer større.
Han har jo overbevist i mye av det han har foretatt seg i det siste, USA-turneen med Kraggerud, innspillingene av Geirr Tveitt, for å ta noe.
Kanskje kom endel av forklaringen på at spenningen uteble på et orkester som feide gjennom Mozarts konsert for andre gang på relativt kort tid. Det var tydelig at mye av konsentrasjonen hos kveldens dirigent Edward Serov – som var her for første gang – lå på Carl Nielsens andre symfoni, De fire temperamenter.
For det var i Carl Nielsens verden vi fikk åpnet opp for hva som ligger i orkesteret. Om ikke akkurat spektakulær så en overbevisende og solid framføring av dette verket av Johan Svendsens komponistelev.
Her vil vi gjerne berømme Edward Serovsom viste seg å ha de danske temperamentene under full kontroll.
Konserten startet med Ragnar Søderlinds Trauermusik fra 1968, sørgelig og utilsiktet aktuell også i dag.
