Oslo Konserthus 22.8.2001 Mahler: Symfoni nr. 3, Oslo-filharmonien, Randi Stene, Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene, dir.: Mariss Jansons
Det er naturopplevelser det går i på starten av denne sesongen med Oslo-filharmonien: i forrige uke hørte vi Strauss’ naturalistiske og veldige Alpesymfoni og denne uke Mahlers tredje symfoni, også kalt hans ‘natursymfoni’ for hans bejaende velkomst av våren, av alt nytt liv og av kjærligheten.
Denne gangen er det Mariss Jansons selv som tar fatt i denne veldige symfonien. Sist den ble framført i 1968 steppet Manfred Honeck inn. Og vi skjønner publikummet i Luzerne som har kjøpt billetter til konserten med Oslo-filharmonien om få dager – den har vært utsolgt i seks måneder! – de har virkelig noe å se fram til.
Her får orkester og dirigent full anledning til å vise hva de er gode for, eller rettere: hva de er best til. De lager en opplevelse for tilhørerne som er sterkt minneverdikg. Det er natur, opplevelse – men først og fremst en innføring i en tone- og naturverden som fullstendig forfører oss.
Denne symfonien er Mahler på det mest sprudlende. Her er ingen tunge tanker om livet og dets besværligheter, om de metafysiske problemene, som preger mange av hans øvrige symfonier. Her er det i stedet rett-på-sak: hva livet og kjærligheten forteller meg, i et tonespråk og en symfonisk utforming som vi knapt ikke finner like til.
Dimensjonene er enorme: stort symfoniorkester, to kor og solist. Framføringen i går tok syv kvarter – uten pause.
Mye vekt var blitt lagt på førstesatsen, langsom og nesten dvelende spekulativ i starten, men så frisk og sprudlende etterhvert – og så tilbake til det melankolske når militærmusikken nesten tar overhånd.
Det klang mektig i det store orkesteret. Til oppførelsen var benyttet hele to kor og Randi Stene sang det krevende partiet for dyp damestemme. Her kom hun atskillig bedre til sin rett i forhold til hva vi har oppplevd av henne under Kammermusikkfestivalen tidligere denne uka.
Konserten var også del av CD-opptaket av den bebudete serien med Mahler-utgivelser med Mariss jansons og Oslo-filharmonien. Publikum oppførte seg derfor nesten eksemplarisk med knapt et kremt og ingen mobiltelefoner å høre. Men under hele konserten lå en lav vibrerende lyd. Var det ventilasjonsanlegget som spilte oss et puss? Vi har tidligere berømmet anlegget i Konserthuset i varme dager som disse, men vi håper ikke at ulyden forstyrret muligheten av å feste denne enestående konserten til rillene for all ettertid.
For bare få dager siden var vi i Konserthuset og hørte et orkester av gedigen størrelse, større enn i går. Da satt vi nede i salen. I går var vi høyt oppe i trappa. Bevares for en forskjell det er!
