Oslo Konserthus 26.4.2001 Bach/Webern: Ricerata, Brahms: Fiolinkonsert, Schumann: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien, dir.: Marek Janowski, Henning Kraggerud – fiolin
Han kom, spilte og vant. Vi er etterhvert blitt vant med å ta fram de største superlativene når det gjelder Henning Kraggerud. Han er et fiolintalent uten sidestykke. I går slo han til med Brahms’ konsert, en konsert med en vanskelighetsgrad som setter store krav til utøveren.
Det var den suverene roen og det store overblikket som preget hans spill i går. Han eier en naturlig autoritet som utøver. I en konsert som dette stilles større krav til overblikket enn til de tekniske ferdighetene, selv om også de er der.
Visst finnes her muligheter for å briljere – og de ble også godt tatt vare på. Men Kraggerudhadde en ro i sin framføring som gjorde at vi følte at han har vokst betydelig som utøver siden sist vi hørte ham.
Han har nettopp kommet tilbake fra en turne i USA hvor de største superlativene vanket for ham og pianisten Helge Kjekshus. Griegs fiolinsonater har på en måte blitt varemerket for ham. Når han nå legger inn Brahms’ konsert i sitt repertoar, vil han vokse.
Det ble enorm begeistring for hans spill i går. Som, ekstranummer fikk vi høre et av Bachs partitaer.
Konserten i går åpnet med Anton Weberns orkestrering av Bachs ricercare for 6 stemmer fra Det musikalske offer. At det finnes mange måter å tilnærme seg dette korte stykket på fikk vi demonstrert i går. I stedet for punktmarkeringer og pauser valgte Marek Janowski å legge vekt på de lange, flytende linjene. Webern hadde orkestrert det korte stykket uten å forandre Bachs noter men hadde lagt vekt på å la de forskjellige instrumentene framføre fugen med få toner hver for seg. Slik skulle vi få vi følelsen av den ekstreme minimalismen som preger hans komposisjoner.
Schumanns fjerde symfoni i d-moll avsluttet konserten, et godt valg i og med at Brahms også sto på programmet. Men kveldens konsert var først og fremst Henning Kraggerud.
