Elektrisk

Universitetets aula 27.1.2001 Mozart: Symfoni nr. 33. Beethoven: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons

Det er elektrisk. På annen måte kan vi ikke forklare det som skjer. Symbiosen Mariss Jansons/Oslo-filharmonien er vel verdt et studium for de som tror på synergi, at to pluss to er fem eller mer. En fremragende dirigent, javel, og et orkester som også tilhører det fremste sjiktet i verden i dag. På sitt beste kan de hver for seg prestere utrolige ting.

Men det merkelige som skjer mellom dirigent og orkester kan ikke forklares på annen måte enn at her er det snakk om nærmest et elektriskkraftverk.

Aula-konsertene har den umiddelbare fordelen at man kommer nær utøverne. På denne konserten satt vi slik til at vi rent ut sagt fornemmet den sterke spenningen som eksisterer mellom dirigent og orkester. Den var til å ta og føle på. Det dreier seg ikke bare om Mariss Jansons mimikk og kroppsspråk. I like stor grad ser vi det den andre veien: hvordan musikerne spiller fletta av seg og løfter helhetsopplevelsen, og dermed dirigenten.

Hva hadde en dirigent vært uten orkester og musikere?

Vi satt også slik til at det gikk lett å lese ansiktsuttrykket til Mariss Jansons. Dermed så vi også det store smilet som bredte seg når fjerdesatsen i Beethovens syvende bokstavelig talt hadde begynt å løfte seg og hadde startet på sin himmelflukt.

Vi har hørt Oslo-filharmonien med Mariss Jansons i Beethovens syvende symfoni tidligere. Vi har til og med hørt dem i Aulaen. Vi forstår svært godt hvorfor de tar med seg denne symfonien når de skal på gjestespill til Italia til våren.

Ved tidligere anledninger har vi hevdet at deres framførelse av denne symfonien er “triumf for galskapen” og at “..det fremragende blir helt ekstraordinært”. Vi kan gjerne gjenta det samme nå. Men det vi festet oss særlig ved var nettopp elektrisiteten mellom dirigent og musikere. Den spenningen var til å ta og føle på i Aulaen i går.

Oslo-filharmonien har hatt en beinhard uke med to framførelser av Verdis opera Luisa Miller i Konserthuset, den siste i går kveld. Samtidig er deler av orkesteret engasjert i Vinternattfestivalen med Det Norske Kammerorkester med nattkonserter i Jacob kirke.

Da har man lov til å være sliten. Men det merket man ikke. Riktignok var deler av orkesteret skiftet ut, men mange av de som spilte på Luisa Miller var også med i Aulaen.

Mariss Jansons skulle egentlig ha dirigert Luisa Miller, men influensa satte stopper for det. I stedet ble det med denne fulltrefferen av en Aula-konsert før kursen settes mot Pittsburgh og USA.

Dette er en konsert som vil sitte i minnet.