Oslo Konserthus lille sal 12.12.2000 Barrat Due’s juniororkester, Ragnhild Hemsing – hardingfele, Vilde Frang Bjærke – fiolin, Catharina Chen – fiolin, Mari Marte Waaler Værvågen – cello, Eldbjørg Hemsing – fiolin, Grieg, Kreisler, Sibelius, Alfven, Corelli, Mozart, Bach, Paganini
Det var ikke slått prangende opp. Men likefullt var Konserthusets lille sal prakk full i går når Barratt Dues Juniororkester ga oss en liten demonstrasjon av hva som bor i disse unge musikerne fra 10 til 17 år.
Orkesteret har nylig vært ute på en 14-dagers turne i Østerrike – som endte opp i Konzerthaus i Wien – og ga oss i går endel smakebiter av det programmet som ble servert der nede. Lykkelige østerrikere som ble tilgodesett med slikt spill. Når vil en Rikskonsertene våge det samme?
Vi merket det på den profesjonelle måten de gjennomførte sin konsert på. Uten dirigent og noter, her fant de hverandre naturlig i samspillet og fioliner og bratsj sto gruppert rundt celli og bass som et levende ensemble fra den tiden direkte tilnærming og kontakt kunne ha større betydning enn nå. Vilde Frang Bjærke ledet det hele fra sin plass som førstefiolinist – og henne har vi hørt i Konserthuset før.
Bare åpningen viste oss at her hadde vi for oss utøvere som var scenevandte: etter at Ragnhild Hemsing hadde tatt en slått på hardingfele dro celli og bass til med de tunge rytmiske slagene i Griegs Halling. Fra begge galleriene og fra bakscenen skrider resten av ensemblet fram, fioliner og bratsj inntar sin posisjon på gulvet.
Så får vi det servert, fra mer Grieg og Sibelius til Hugo Alfvens Vallflickans dans fra Bergakungen og Corellis Concerto grosso op. 6 – 8. Solopartier fra Vilde Frang Bjærke og Catharina Chen var fremragende utført. Og som det svingte av Corellis ‘julekonsert’! Her opptrådte trioen Vilde Frang Bjærke, Catharina Chen og Mari Marte Waaler Værvågen som solister på henholdsvis fiolin og cello.
Og la oss ikke glemme Eldbjørg Hemsing som måtte være en av de yngste i salen i går. Uten respekt og bundethet gjøv hun løs på rondoen i Mozarts tredje fiolinkonsert i G-dur. Man måtte nesten lukke øynene, for det virket nesten naturstridig at så stor musikk kunne framføres av en så ‘liten’ person!
Entusiasmen og respekløsheten preger disse unge musikerne. I tillegg svinger det nesten alldeles fenomenalt. Det kunne minne om et italiensk barokk-ensemble. Og hvorfor ikke? I Konzerthaus spilte Il Giardino Armonico bare noen dager før det unge ensemblet fra Norge.
