Beethoven: Klaverkonsert nr. 5, Wagner: Siegfried- Idyll, ouverture til Mestersangerne, Siegfrieds dødsferd fra Götterdämmerung Oslo-filharmonien dir.: Horst Stein
Leif Ove Andsnes – klaver, Oslo Konserthus 5.2.1999
Han kom, spilte og vant. Slik viser en mesterpianist seg fram, og entusiasmen blant publikum var enorm. Sjelden har man opplevd make til varm applaus blant antatt kjølige nordboere. Den varte og varte, sprakk alle direkte sendeplaner for NRK og pianisten fra Karmøy måtte kvittere med to ekstranumre, et intermezzo av Brahms og en Haydn-sats fra hans siste CD.
Beethovens femte klaverkonsert er en av de 22 konserter som Leif Ove Andsnes har på sitt repertoar. I Oslo var det første gang han spilte den. Det er Beethovens største og mest spilte klaverkonsert, stor i formene og bred i anslaget. Fallgruvene er der, for dette er en konsert med mange muligheter til spekulativt publikumsfrieri i seg.
Det opplevde vi ikke i går, selv om publikum ble grundig forført. Det var Andsnes‘ rene spill som gjorde utslaget. Nøkternt, realistisk, uten fakter og føleri triumferte han seg gjennom sin Beethoven til en sal som etter fullendt løp nærmest kokte.
Sin suverenitet til tross: vi fornemmet et lite anstrøk av konsentrasjonssvikt. Det må bare skyldes at han har et kjempehardt program med stadige konserter rundt i Europas konserthus. Denne uka har det vært ekstra mas med CD-lansering, presse og TV. Slikt tilgir vi gjerne.
Det man må se nærmere på, er igjen det den forferdelige klangen i Oslo Konserthus. Vi har testet det fra flere steder i salen og forhørt oss med andre, men konklusjonen er entydig: Klaveret blir rett og slett spist opp av orkesteret. Det kommer rett og slett ikke fram. I tutti-partiene er det meningen at klaver og orkester skal synge sammen. Vi ser pianisten, men hører ham ikke. Enten er det klaveret det er noe galt med, eller så må man prøve seg på ennå en runde med akkustiske forflytninger.
Horst Stein sørget for at Oslo-filharmoniens Beethoven kom pent og lydig fram. Hans musikkoppfatning kom fram da Wagner sto på programmet. Aldri har vi hørt en langsommere ouverture av Mestersangerne i Nürnberg. Det var nesten så det stoppet opp, og man lurte på om man kom i mål på denne siden av døgnet.
p2’s direkte sendetid ble holdt og med en fulltonenede dødsferd langs Rhinen fraGötterdämmerung satte orkester og dirigent et punktum for en konsert hvor høydepunktene var mange og stemningen i salen nærmest italiensk. Men det var først i det avsluttende nummeret at orkesteret fikk vist sine kvaliteter fullt ut: dramatisk, storslått og med et klangbilde riktignok kraftig forsterket av komponistens oppbud av Wagner-tubaer, basstrompet og annen messing. Og ekstra ros må vi gi en strykerseksjon som avslørte en sjelden presisjon. Som det klinger!
