Universitetets Aula 23.10.1999: Beethoven: Symfoni nr. 3 “Eroica”, Brahms: Symfoni nr. 1,Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
På Karl Johaen faller høstløvet. Nakne grener strekker seg opp mot en høstgrått himmel. Lørdag formiddag og Amnesty International har aksjonsdag. På universitetsplassen er det satt opp minnesplaketter med bilder av barn som torturofre.
Et ikke uvesentlig apropos til å gå på konsert i Aulaen midt på lørdagen og høre Oslo-filharmonien framføre Beethovens Eroica-symfoni, musikkverket som etter mytene skulle være tilegnet Napoleon og som har en direkte og talende sørgemarsj som annensats.
Oslo-filharmonien fortsetter sin vellykkete satsing med Aula-konserter, den andre denne sesongen. Det er en fornøyelse å gå på disse konsertene, klangen blir en helt annen enn i Konserthuset. Atmosfæren blir tett, man kommer musikerne nære og opplevelsen blir en langt annen. Snippen sitter også litt løsere og skaper en atmosfære av uformellhet og kontakt.
Men det skaper også problemer. Med Beethovens tredje og Brahms’ første symfonier er det et spørsmål om ikke formatet blir for stort – og salen for liten. Vi hadde store problemer med hørselen der vi satt på femte rad, og under finalen på Brahms-symfoniene måtte vi forsiktig tette litt til på ørene – noe vi ikke var alene om: en liten gutt på benken foran oss hadde tilsvarende problemer.
Man skal være klar over at akustikken i Aulaen ikke er bare velfryd. Visst skaper det et trøkk og en klanglig vellyd som vi knapt har sidestykke til av konsertlokaler i landet. Men drønnet fra marmorveggene kan også gi ubehageligheter.
Som i Eroica-symfonien der triolene fra bass og celli i åpningen av annensatsen ble helt borte i akkustisk grums. Også hornene, som denne gangen var forsøkt plassert litt lenger fram, skaper overraskelser ved sin framskutte tydelighet. Du hører ting du aldri har hørt før – og sikkert aldri vil høre siden.
Det er mye godt å si om denne konsertformen. Nærhet og tetthet er kanskje det viktigste. Her får man nok en gang demonstrert hvor viktig det er at en god framførelse også krever sitt av et publikums medvirkning og nærvær – som i teater. Dette vet man. Publikum er høflig. Man hoster ikke i utide – som i Konserthuset. Det bråkete antikviterte stolverket gir heller ikke fra seg lyder, publikum vet hvor forferdelig de låter og er bevisste dette.
Brahms var en helt annen enn da han ble spilt i Oslo Konserthus sist torsdag. Her ble han nær, spenstig, livlig og nesten for frekk å regne i all spilleglede.
Den yngre generasjon fortalte oss etter torsdagkonserten at vel er Brahms kjedelig å høre på – men du verden så artig å spille.
Hvem skulle vel tro at en komponist skrev så akademisk og formelt når han tilbrakte sine første barneår på et hus av denslags beskaffenhet man ikke taler om – og som i modne år i Wien tilbrakte mesteparten av sin tid på kneiper?
Brahms som musikernes komponist var en sannhet som kom i oppfyllelse i Aulaen i går. Musikernes spilleglede bar en stor del av framførelsen.
Tro mot Brahms’ ånd gikk vi nærmeste kneipe rett etter konserten
