Brahms: Symfoni nr. 3, Rimskij-Korsakov: Sheherazade*
Oslo-filharmonien dir.: Raphael Frübeck de Burgos, Stig Nilsson – fiolin*
Oslo Konserthus 11.3.1999
Hva skjer med Oslo-filharmonien om dagen? Den tidligere noe labile strykerseksjonen – ‘not the most refined in the world’ somGrammophone sier det – er i ferd med å svinge seg opp til de helt store høyder. Slik de spilte Brahms i går med presisjon og mykhet, er det bare de helt store superlativene som kan komme i bruk.
De fikk Brahms til å tone ut med en skjønnklang som ikke bare fikk den kanskje noen ganger litt kjedelige komponisten til å låte nesten himmelsk vakker, han framsto også som en spennende toneskaper. Det er mulig at det er den spanske dirigenten Raphael Frübeck de Burgos som greidde å tenne musikerne og lokke fram disse kvalitetene hos orkesteret: han virket atskillig mer oppegående enn sist han besøkte Oslo Konserthus.
Det er også kanskje Mariss Jansons bevisste satsing gjennom flere sesonger på å tilnærme seg klassikerne – Haydn og Beethoven – som nå begynner å gi frukter. For i går klang det helt himmelsk, som fra et orkester med en plassering et langt annet og mer sentralt sted enn et som må friste sjebnen med å være hovedstadsorkester for en provins helt i Europas ytterste utkant.
Spektakulær musikk har vært orkesterets store styrke til nå. I Sheherazade fikk de anledning til å følge Rimskij-Korsakoffs rike orkesterkoloritt hele veien hjem. Stig Nilsson leverte nydelig solospill fra sin plass som konsertmester.
Konserten gjentas i dag.
