Oslo-filharmonien har fått ny sjefsdirigent. Dermed befestiger orkesteret seg i den absolutte elite – hvis det er noen som var i tvil om det fra før.
Når man har kapret seg jet-set dirigenten framfor noen i verden i dag, tysk-amerikanske Andre Previn, vil også orkesterets status forandre seg betydelig. Det vil man allerede merke på de internasjonale pressereaksjonene i dagene framover og den oppmerksomheten som kommer Oslo til del neste høst.
Nå vil en hel verdens fokus være innrettet på Oslo. Hva Previn foretar seg, hva han presenterer av nye ting – og ikke minst egne verk fra egen hånd (går han med en ny opera under bringen?) – vil følges nøye med i den internasjonale musikkpresse. Man vil være opptatt av hva 73-åringen foretar seg i Oslo, hvilke ideer han har, nye verk som er i emning, om han plasserer dem i Oslo for urframføring, hans eventuelle egne medvirkning som solist – og også: vil han spille sammen med norske musikere i jazz combo?
Forskjellen mellom Mariss Jansons og Andre Previn er som natt og dag. Den ene metodisk, hardt arbeidende nesten til det selvutslettelige, den andre smilende, leken, som mestrer det meste og er på fornavn med all verdens kjendiser.
For musikere som i over 20 år har vært vandt med en sjefsdirigent som pukker og pukker på detaljer inntil siste sekund av prøvetida – ‘jo bedre et orkester er, jo mer må man øve!’ – vil man nå oppleve noe langt annet.
Det var under Andre Previns opptreden i Oslo at kjemien oppsto mellom orkester og dirigent.Previn ønsket faktisk å ha mer med dette orkesteret å gjøre, etter at han har viet mye av sin tid på å komponere og være gjestedirigent med verdens topporkestre de siste ti årene.
Men oppgavene blir mange. Han vil få Oslo som bosted to måneder i året, legge program, være øverste sjef ved prøvespillinger – og mye annet. Vi tenker med gru på den kommende konflikten om Konserthusets akustikk. Tåler han norsk og kommunal sendrektighet og ansvarsfraskrivelse? Det var ved slike oppgaver Mariss Jansons var i sitt ess. Metodisk holdt han på, fra før klokka åtte om morgenen til langt på kveld. ‘Det luktet barbervann da vi kom på jobb’ sa de ansatte i Konserthuset. Det var tegnet på at Mariss Jansons allerede var ved skrivebordet.
En kan ikke forlange det umulige av en 73-åring som i tillegg har sitt engasjement som komponist å ivareta. Men at han vil tilføre vårt musikkliv uvurderlige impulser, er vi ikke i tvil om.
En epoke er over. Uten den hardtarbeidende latvieren hadde ikke Oslo-filharmonien stått i den posisjonen det er i dag, men heller ikke Mariss Jansons. Han har dyrket fram orkesteret, gitt det sprut, humør og en tæl som knapt noe annet. Derfra og videre er den vanskeligste etappen.
Skepsisen ligger allerede der. Er en mann på 73 den rette for et orkester i fullt firsprang framover?
Det er farlig å si man er på toppen. Da er det gjerne bare en vei videre – rett ned.
Vi skal ikke glemme at det var Mariss Jansons som fikk Previn til å komme og dirigere i Oslo. Og dermed var det gjort.
Oslo-filharmonien står nå i den helt unike stillingen at navnet knyttes til to av verdens beste dirigenter. Mariss Jansons er ikke helt ferdig med Oslo, det venter ennå noen Mahler-symfonier.
Vi vil ha rike tider i møte.
