Mariss Jansons går

Mariss Jansons opplyste på en pressekonferanse i dag at han fratrer som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien etter at sesongen 2000-2001 er over.

Dette kom ikke som noen overraskelse på noen. Det er ikke ukjent at sjefsdirigenten har lekt med tanken om å si opp både sitt faste engasjement i Oslo som Pittsburgh for å ofre seg for en ‘friere’ tilværelse, kanskje med mer opera på programmet.

Derimot var begrunnelsen hans oppsiktvekkende. Det var ikke et naturlig ønske om å finne seg andre interessante oppgaver etter 21 års ekteskap med Oslo-filharmonien som var utslagsgivende. Derimot var det problemet med de akkustiske forholdene i Konserthuset og den manglende viljen til å gjøre noe med det som sjefsdirigenten la vekt på. Også det betente forholdet til Konserthusets administrasjon spilte inn: – ‘Vi er fremmede i Konserthuset. Ingen steder i verden er det så dårlig forhold mellom orkester og dets konserthall’, sa han. ‘ Musikerne savner innflytelse på forholdene på sin egen arbeidsplass,’ tilføyde han.

Han sparer ikke på kraftssalvene: ‘Musikerne hører ikke hverandre’, noen steder i salen hører man ikke strykere eller celloer. Vi har forsøkt alt, men intet skjer, Konserthuset bare konverserer,’sier han. 

Beslutningen om ikke å fornye kontrakten vekker ingen oppsikt internasjonalt. Det beklagelige er at Oslo som konsertsted kan bli svært skadelindende når utlandet blir kjent med hans begrunnelse.

Mariss Jansons forhold til Oslo-filharmonien er helt unikt i den internasjonale musikkverdenen. Det er bare Simon Rattle‘s lange engasjement som sjef for The City of Birmingham Symphony Orchestra som kan måle seg av internasjonale toppdirigenter. Nå skal Rattle på som ny sjef for Berliner-fillharmonikerne, en ansettelse hvor også Jansons var inne i bildet.

Mariss Jansons kom til Oslo-filharmonien i 1979. I løpet av kort tid fikk han løftet orkesteret opp i den internasjonale toppeliten. Oslo-filharmonien er i dag anerkjent som et av verdens fremste symfoniorkestre.

Sammen har de gjort en rekke fremragende plateinnspillinger. I flere år var de EMI-konsernets meste innspilte symfoniorkester. Deres serie med Tsjaikovskij-symfonier regnes ennå av mange som de beste som noengang er gjort.

Det er riktig å si at Mariss Jansons / Oslo-filharmonien har vært en usedvanlig vellykket kombinasjon. Det har vært en kjemi dem imellom som man bare finner i de mest rødglødende ekteskap. Det er ingen tvil om atOslo-filharmonien ikke hadde vært det samme uten Mariss Jansons og motsatt hadde han neppe vært den internasjonalt aksepterte toppdirigentenm uten Oslo-filharmonien.

Det er derfor ikke merkelig at tyve år kan ha satt sine spor og at begge parter kanskje ville ha godt av å søke separate veier.

Mariss Jansons holder likevel døra oppe. Han er villig til å revurdere sin beslutning hvis ‘noe gjøres.’

Uansett har han tilført norsk musikk- og kulturliv impulser og verdier av nesten uante dimensjoner. Han har satt Oslo på kartet og bidratt til å løfte orkesteret fram til en posisjon som for tiår siden ville vært utenkelig.