Fenomenet Mariss

Beethoven: Symfoni nr. 1, Tsjaikovskij: Fiolinkonsert, Ravel: Rhapsodie espagnol Viktor Tretyakov – fiolin, Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons, Oslo Konserthus 4.3.1999

Hva er det som gjør Mariss Jansons i kombinasjon med Oslo-filharmonien så helt spesiell? Hva er det i kombinasjonen disse to som skaper den helt unike opplevelsen?

Oslo Konserthus i går: Mariss Jansonssmåjoggende ut på scenen. Med travel geskjeftighet som om det ikke var noe tid å miste hever han armen og setter i gang. Her er det ingen karajan’sk opphøyethet eller majestetisk kneising i innelukket ro, nei, rett på sak, full fart fra første øyeblikk. Underveis: energien, innlevelsen, fotarbeidet nesten som en bokser halvannen time gjennom. Og etter konserten: det samme gutteaktige fliret som splitter ansiktet, så bredt og åpent, så sjarmerende fritt for alt annet enn det det sier: ferdig med jobben – likte dere dette?

Samme som alle tidligere ganger – same procedure as last year – og like stor sukess. Jubelen står i taket, konsertpublikummet er inntil det ellevillt unordiske ekstatisk i sin hyllest. Hva er det som gjør dette?

Mariss Jansons og orkesteret har holdt sammen i 20 år. Dette er helt enestående i dagens orkesterverden. Det er bare Karajan i nyere tid av store dirigentnavn som har holdt fast ved samme orkester i like lang tid. Men hans tid med Berliner-filharmonikerne var splittet opp og ble skjemmet av et par mindre hyggelige saker helt på slutten. I løpet av disse tyve årene har Oslo-filharmonien beveget seg fra å være et middels provinsorkester til å bli et av verdens ledende symfoniorkestre og Mariss Jansons til å innta posisjonen som en av den internasjonale dirigentverdenens store personligheter. All sunn logikk ville sagt oss at han forlengst hadde konsentrert seg om arbeidet med de aller største orkestrene i Berlin, Wien, Amsterdam og USA.

Men det gjør han ikke. Det vil si, han dirigerer der og fra denne sesongen ofrer han like mye på Pittsburgh som på Oslo. Det er som i et ekteskap, sier han, det holder så lenge vi har interesse for hverandre… Men selv i et ekteskap er tyve år lang tid. Hvordan klarer de det?

Forklaringen ligger kanskje i det vi opplevde i konserthuset i går. Underet skjedde pånytt. En frisk, lettbent og feiende Beethoven, en melankolsk Tsjaikovskij med riktig russisk bravur og virtuoseri på plass og en avslutning med den helt store orkesterkoloritten i Ravels spanske rapsodi.

De holder løpet og fornyer seg stadig. Mariss Jansons lokker fram stadig nye sider ved orkesteret. Denne gangen merket vi oss en Beethoven som vi fikk framført i ekte wiener-klassisk ånd, her var det ingen teutonsk opphøyethet men en friskhet og lekendhet i tolkningen som ledet tankene til Mozart og Haydn. Og presisjonen, strykerne, riktignok noe redusert, klang som de ikke hadde gjort annet enn å terpe på sin Beethoven sammen for alltid.

Den russiske fiolinisten Victor Tretjakov viste storspill og bravur i sin tolkning av Tsjaikovskijs konsert. Her valgte Mariss Jansons en mer tilbakelendt posisjon hvor melankolien i musikken fikk synge – og solisten fikk prege framføringen. Elegant og stor – og omfavnelse på ekte russisk vis etterpå på podiet.

Prikken over i’en ble satt da hele orkesteret ble hentet inn for alt hva det er verdt for å framføre Ravels Rhapsodie espagnole. Orkesterets sterkeste side er utvilsomt den spektakulære orkestermusikken fra århundreskiftet og framover og med Ravels store orkesterkoloritt fikk de vist sine kvaliteter på en mer enn overbevisende måte.

Dette fliret til Mariss, hva uttrykker det? Det er et slikt freidig flir poden setter opp hvis han blir knepet i en frekkis: føler Mariss at han har vært på ‘lån’, stjelt noen øyeblikk fra de store komponistene, vært så freidig å legge inn noe av seg selv i tolkningen?

Kanskje, men det er mer den gutteaktige åpenheten over at løpet er kjørt, det var dette vi kunne vise dere i dag – er dere fornøyd?

Joda, vi er fornøyd. Mer enn fornøyd. Igjen er vi blitt gitt en stor opplevelse – og må undres som vi har gjort allerede i flere år: hvordan greier de det, hva er det i denne symbiosen som gjør at de stadig finner glede i å spille sammen og fornye seg?

Oslo-filharmonien holder ikke fast ved Mariss Jansons. Han har selv valgt orkesteret som sin faste base. I løpet av disse tyve årene kunne han vært et annet sted, men han nøyer seg med å gjestedirigere Berliner– og Wiener-filharmonikerne og Concertgebouw-orkesteret, verdens tre fremste orkestre. Det er Oslo han holder fast ved. Unikt og mer enn bemerkelsesverdig.

En gang vil det ta slutt – som i alle ekteskap. Men vi nyter opplevelsen hver gang, stadig noe nytt kommer fram, aldri blir vi skuffet.

Fenomenet Mariss Jansons: går det mot diamantbryllup?