Nyttårskonsert i gjenoppstandelsens tegn

Oslo Konserthus 5.1.2000 Oslo-filharmoniens nyttårskonsert, Glen Erik Haugland: Timecarving (uroppførelse), tekster av Sofokles, Shakespeare og Ibsen, Verdi: Dies irae fra Missa da Requiem, Mahler: Ich bin an der Welt abhanden gekommen fra Rückert-Lieder, Richard Strauss: Im Abendruh fra Vier letzte Lieder, Tersett fra Rosenkavaleren, Händel: Hallelujah fra Messias, Grieg: Morgenstemning fra Peer Gynt, Mahler: Finalen fra symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, dirigent: Manfred Honeck, Solveig Kringlebotten – sopran, Anne-Lise Sollied – sopran, Randi Stene – mezzo, Morten Jostad – tekstlesing

Det ble ikke invitert til wienervals og champagne i Oslo Konserthus i går. Når Oslo-filharmonien skulle markere nyttåret og milleniums-skiftet hadde de valgt et eget konsept. Det ble musikk og tekster til undring over mennesket, fra høst og død til hyllest til livet og gjenoppstandelsen.

Sånn sett ros til Oslo-filharmonien som våget å tenke utenom tradisjonelle baner. Derimot satt ikke det musikalske programmet like godt. Vi savnet en helhet utover den tenkte programmerrklæringen som kunne binde musikkstykkene sammen.

Derfor var det mest å feste seg med åpningstykket, uroppførelsen av Glen Hauglands Timecarving, og avslutningsnummeret, de mektige to siste satsene fra Mahlers andre symfoni. Det var synd, fordi når to av våre tre internasjonalt kjente sopraner – Solveig Kringlebotn og Randi Stene – skulle synge sammen med Oslo-filharmonien burde det være en begivenhet som påkalte mer enn vanliig interesse.

Det er sikkert flere forhold som spilte inn: Honecks plassering av strykerne – med førstefioliner til venstre og andrefioliner til høyre, eller de uforutsigelige akkustiske forholdene, kanskje en kombinasjon av begge, gjorde at sangpartiene hadde vanskeligheter med å tre fram over orkesterklangen som også virket noe ‘tynn’ for anledningen. Det er også mulig at det ekstremt langsomme tempoet som Honeck holdt seg til gjorde sitt til at noe av flyten ble borte.

Til gjengjeld fikk særlig Stene anledning til å vise seg vokalt fram i de svært krevende partiene i Mahlers symfoni som egentlig burde være skrevet for kontraalt. Det er imponerende at hun holder kontrollen og har så stort spenn i sin stemme. Solveig Kringlebotn ble dessverre altfor mye ‘borte’ i orkesterklangen. Men kanskje hun hørtes bedre fra andre steder i salen. I hvert fall ble det gjort TV-opptak og man vil få anledning til et mer hørbart gjenhør med henne.

Mahlers musikk klang storslått og majestetisk med kor, solister og et orkester i full prakt. Vi savnet kanskje også her mer av helheten. Den livlige musikken rett før Urlicht gjør at overgangen gjør mer inntrykkk. Men det klang mektig og flott i Oslo Konserthus i går med komponistens egen bearbeidelse av Hopstocks tekst Aufersteh’n – hyllesten til skaperverket, at alt levende er evig og at døden blir overvunnet i gjenoppstandelsen.

Glen Hauglands Timecarving er et bestillingsverk, og samtidsmusikk i enhver forstand: knapt har blekket tørket, for det ble fullført rett før jul. Formannen i Den Norske Komponistforening har laget en slags kortmusikalsk kommentar til et århundre som er passert. Synkoperte rytmer, elementer av jazz og blues samt et par referanser til Stravinskijs Vårofferet gjorde dettte til et forfriskende om kanskje noe lettbent innslag.

Konserten gjentas i dag og på Lillehammer fredag. Senere vises den også på TV