Oslo-filharmonien ved sesongslutt

Det har skjedd mye viktig for Oslo-filharmonien dette året. Utenom medias aller største oppmerksomhet har orkesteret mestret en av de vanskeligste oppgavene en kunstnerisk institusjon står overfor: konsolidere og utvikle seg.

Vi har tidligere nevnt den farlige situasjonen Oslo-filharmonien har befunnet seg i. Etter vellykkete konserter og turneer i 97-98 sesongen hadde vi advarende ord: når man er på toppen, er det bare én vei videre – nedover.

Disse ordene var ment å ramme usunn selvtilfredshet. For det er med stor glede at vi kan slå fast at vår spådom ikke har slått til.

Snarere kan vi stadfeste at Oslo-filharmonien har tatt ytterligere et steg framover. Orkesteret har både befestiget og styrket sin posisjon i den absolutte elite blant symfoniorkestere i verden i dag.

Det er ikke mulig å trekke andre konklusjoner etter det som utvilsomt var høyepunktet ved den sesongen som nå er i ferd med å avsluttes: uken med gjestespill som residensorkester i selveste Musikverein i Wien.

De vanligvis hovmodige og arrogante wiener-kritikerne var for én gangs skyld skjønt enige: dette var topp musikere med en flott orkesterklang som slettes ikke var noen dårlig erstatning for Wiener-filharmonikerne.

Prestisjefylte gjestespill

Starten på sesongen ble også temmelig hektisk: orkesteret spilte i perioden august – september i Trondheim, Kiel, Hamburg, på Lillehammer, i Salzburg (to konserter), Edinburgh, Ludwigsburg, Luzerne før de avsluttet reisevirksomheten med en ukes gjestespill hver i henholdsvis Athen og Wien i oktober – november. I hele denne hektiske perioden opprettholdt de sine to-ukentlige konserter i Oslo – så sant de var i landet.

Verdis Requiem

Framførelsen av Verdis Requiem – som de også spilte i Athen og Wien – ble en av de uforglemmelige konsertene denne sesongen. Med Michelle Crider på plass og den nye internasjonale mezzosopranen Markella Hatziano – som på deres første konsert sammen i Mahlers andre symfoni tidligere på sesongen bokstavelig talt sang fletta av sin mer internasjonalt berømte kollega – var de to avstemt i forhold til hverandre. De fikk følge av tenoren Johan P. Botha og den usedvanlige sympatisk innstilte Matti Salminen som ikke lot seg merke av at høstlufta i Oslo hadde påvirket stemmebåndene hans i betydelig grad.

Mahlers andre symfoni tidligere på sesongen var også et høydepunkt, hvis det ikke var for Michelle Criders måpende ansikt da hennes nærmest ukjente kollega for første gang slapp ut stemmen og viste hva hun var god for – eller nettopp derfor. I det hele tatt viser det seg mer og mer at denne typen repertoar, det senromantisk spektakulære har Oslo-musikerne et spesielt grep på. Med musikk av Mahler, Bruckner og Richard Strauss på programmet blir det alltid feststunder i Oslo Konserthus. Det ligger derfor en viss symbolverdi i dette at orkesteret avsluttet sin konsertsesong med en majestetisk framføring av Bruckners åttende symfoni – som en festmesse i en mektig katedral.

Det samme kan man si om framførelser av Bartók og Sjostakovitsj. Suiten fra balletten Den mirakuløse mandarin med Mariss Jansons var også en slik sjelden elektrisk opplevelse som blir sittende i minnet.

Magien Mariss Jansons

Oslo-filharmoniens navn har lenge vært knyttet til Mariss Jansons. Det er likesom blitt en myte at det er hans mer eller mindre magiske evner som makter å trylle fram slik vellyd og orkestral klang. Sjefsdirigenten har betydd nesten alt for orkesterets utvikling fra å være et middels 72-manns byorkester på 70-tallet til 25 år senere å befinne seg i den absolutte verdenstoppen med 109 fast bemannete stillinger.

Det eksisterer en sterk symbiose mellom orkester og dirigent. Det er riktig at en av verdens mest ettertraktede dirigenter i dag stadig vender tilbake til Oslo og ikke har noen planer om å forlate stolen som sjefsdirigent. Det unike er at han har holdt denne posisjonen i over 20 år. Vi våger ikke helt sammenlikningen men minner om at Karajan ikke hadde noen slik sammenhengende lang periode med Berliner-filharmonikerne.

Denne sesongen har Jansons også tatt over sjefsdirigentstolen for Pittsburgh Symphony Orchestra, men har også sagt fra seg mange andre oppgaver, som eksempelvis London Philharmonics som han var fast knyttet til. Det betyr at planer han har hatt om å lede operaframførelser foreløpig er lagt på is.

Som et ekteskap

Som han selv sa da han møtte publikum i en åpent prat etter den første konserten i fjor høst: Det blir som et slags ekteskap, følelsen må være der…. 

Da han overtok Oslo-filharmonien i 1979 var han en ukjent 35-åring fra St.Petersburg, som mer hadde sin fars – legendarisk Arvid Jansons – rykte å flyte på. I løpet av få år fikk han orkesteret dit han ønsket og markerte dette med et virkelig smell i platehistorien: innspillingen av Tsjaikovskijs samtlige symfonier på Chandos.

Fremdeles regner mange internasjonale kritikere disse som de beste som noengang er gjort av Tsjaikovskij. Veien sto åpen, EMI-konsernet ilet til med fete kontrakter både for orkester og dirigent. Og verden åpnet seg med invitasjoner til gjestespill. Nå står prestisjefylte orkestersaler nærmest i kø. Mariss Jansons leder i dag konserter med verdens fremste symfoniorkestre. Foruten orkestrene i Oslo, Pittsburg og St. Petersburg dirigerer han jevnlig Berliner-filharmonikerne, Wiener-filharmonikerne og Concertgebouw-orkesteret. 

Det paradoksale er at i dag står Jansons uten platekontrakt med EMI, noe som sier det meste om markedssituasjonen for klassisk musikk: Ikke at den ikke selger, men profitten er ikke høy nok for marginaljappene hvor forskjellen mellom Spice Girls og Solveig Kringlebotn kun leses på børsindeksen.

Honecks Mahler

Frykten for at orkesteret vil være avhengig av å knytte seg ensidig opp til én person, viser seg nå å være ubegrunnet. Da sjefsdirigenten måtte si nei til å lede framførelsen av Mahlers tredje symfoni i begynnelsen av mars pga. sykdom i familien, hoppet Operaens daværende sjefsdirigent Manfred Honeck inn og gjorde en tvers igjennom bemerkelsesverdig tolkning.

Vi vil uten tvil framheve denne konserten som en av sesongens absolutt store høydepunkter. Honeck har sin egen oppfatning av Mahler – han gikk også inn for Mariss Jansons for to år siden da de skulle framføre den femte symfonien på Proms-konsertene i London. I stedet for å uteske de store linjene, framhever han heller musikkens dansante karakter. Mahler kan aldri beskyldes for å være lystig og blir det heller ikke, men Honeck har vist å få fram nye sider.

Vi glemmer heller ikke det lille ekstrainnslaget da Honeck med altfor mye energi dirigerte Tsjaikovskijs femte symfoni: dirigentpinnen føk ut av hånda hans, gjorde runddans under taket blant NRK’s mikrofonoppheng før den havnet i de bakre rekkene hos celloene.

Nå går Manfred Honeck inn som orkesterets faste gjestedirigent, etter at han sluttet i stillingen ved Den Norske Opera.

Sjostakovitsj som ny med Lazarev

Alexander Lazarev er Mariss Jansons jevnårige og tilhører samme generasjon russiske dirigenter. Hans ledelse av framføringen av Sjostakovitsj’ intrikate og vanskelige tilgjengelige, og derfor lite spilte fjerde symfoni, ble en uvanlig stor opplevelse. En time med elektrisk spenning, og med den sjeldne følelse å ha opplevd noe stort, noe uvanlig langt utover de ellers så store opplevelsene man er blitt bortskjemt med av Oslo-filharmonien. For oss framsto symfonien som en ny opplevelse, nesten som et nytt verk. 

Vi skrev i Kulturspeilet etter denne konserten at her burde flere gripe anledningen: først og fremst plateprodusentene som endelig har en mulighet til å gjøre en fullgod CD-innspilling av et verk som ikke er altfor godt representert i katalogene. Dernest mente vi at Lazarev var en kapasitet å ta i betraktning når framtidige sesongers konserter og gjestespill skulle planlegges.

Dette ser vi nå: Lazarev skal lede Oslo-filharmonikerne på deres turne på de britiske øyer kommende sesong. 

Kavakos – årets lengste

Den greske fiolinisten Leonidas Kavakos oppnådde, såvidt vi kunne bedømme, årets lengste applaus etter sin glitrende virtuose framføring av Paganinis første fiolinkonsert. Konserten ble også det første møtet mellom Oslo-filharmonien og 23-årige Daniel Harding som nå i et år har vært sjefsdirigent for Trondheim Symfoniorkester.

Det var mange høyepunkt under sesongen som er gått. Flere skulle vært nevnt. Både fremragende solister og kjente dirigentnavn har stått på podiet. Det virker ikke som det er sant hva Mariss Jansons hevder, at det eksisterer mange fordommer blant endel kjente internasjonale kunstnere: de tror ikke et land slikt langt opp mot isødet har en konsertsal og en orkesterkultur…

Men dette er likevel et beklagelig faktum. For å gjendrive disse fordommene, har både orkesteret og sjefsdirigenten gjort en betydelig innsats.

Andre fronter

Oslo-filharmonien har startet sin Concerto Grosso-serie for å forsøke å få ungdommen i tale. Selv om interessen tydelig er der, har det ikke lyktes ennå for de mer ukonvensjonelle å sette preg på konsertene, eller rettere: ikke virke helt bortkomne.

Men dette kommer. Vi er overbevist om at potensialet er ganske stort. Ennå er det et godt stykke fram for å nå den suksessen Stavanger har hatt med å få ungdom i tale.

Derimot kunne vi notere betydelig suksess for samarbeidsprosjektet med Oslo Nye Teater i oppføringen av H.C.Andersens Snedronningen. Her rører orkesteret ved strenger som er viktige å ta vare på.

I løpet av femten år med CD-utgivelser med Mariss Jansons har Oslo-filharmonien bygget opp en imponerende katalog. Årets CD-utgivelse var en samling bravur-nummer av den typen orkesteret gjerne spiller som ekstranummer på sine turneer.

Ikke alle var like begeistret for denne World Encore-utgivelsen, men vi fant grunn til spesielt å feste oss ved én ting: disse ferske opptakene var av en langt annen klanglig kvalitet enn Sibelius Valse triste fra bare et par år tilbake som også var på CD’en.

Her fikk vi demonstrert orkesterets situasjon akkurat nå. Når man er på toppen peker bare en vei videre: mot nye høyder.

Det er ikke slik som organisasjonsteoretikerne til kjedsommelighet hevder, at man enten stagnerer eller går nedover.

For her har vi forlatt den analytiske verden – vi er inne i den kunstnerisk hvor det umulige blir mulig.

Vi i Kulturspeilet takker for sesongen!