Beethoven: Symfoni nr. 4 og 5 Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons, Universitetets Aula, Oslo, 24.10.1998
Det var trøkk over Oslo-filharmoniens Beethoven i Universitetets Aula. Vi tar tilbake alt det vi hadde å innvende mot Oslo-filharmoniens versjon av Beethovens fjerde – slik vi opplevde den i Konserthuset sist torsdag. For når det samme orkesteret spilte denne symfonien i Aulaen to dager seinere låt det alldeles storartet.
Utvilsomt er grunnen at de akkustiske forholdene i det gamle konsertlokalet til Oslos symfoniorkester er noe helt annet enn i det nybygde konserthuset. Marmorveggene med Munchs store fondsmalerier gir en resonnans som er formidabel. Men det krever en myk dybde: at stolradene er fylt opp med folk.
Det var også en grunn til: orkesteret var kraftig redusert i forhold til Konserthuset. Mangelen på plass var god nok grunn til å redusere strykerseksjonen med nesten en tredjedel. Det mest iørefallende var at nå klang det presist og riktig, snertent og spenstig.
Selv fra midt i salen fikk vi når sjebnesymfoniens tutti gjallet som mest alvorlige problemer med støynivået. Det var nesten for godt til å være sant, så mye lyd og så mye vellyd!
Mariss Jansons stortrivdes, og med slipset på snei mottok han en hjertevarm applaus som tydelig gledet.
Gjensynet/-høret med Oslo Filharmoniske Orkester i Aulaen gir gode minner. Det var her vi opplevde Øyvind Fjeldstad og Herbert Blomstedt svingende takstokken og Jon Medbøes inspirerende innledninger på skolekonsertene. Og det var i dette konsertlokalet at den første alvorlige spiren til et livslangt kjærlighetsforhold til musikk ble fundamentert.
Det er 20 år siden Oslo-filharmonien sist spilte i Aulaen – og det må ikke gå like lenge til neste gang. Dette ga mersmak!
