Elgar: I Syden, ouverture, Britten: A Young Person’s Guide to the Orchestra, Duparc: sanger*, Ravel: Bolero, Oslo-filharmonien dir.: Iona Brown, Petra Lang – mezzo*
Ble klimaks nådd i det rette øyeblikk?
Slik kan man selvfølgelig spørre, for det var Oslo-filharmonien som inviterte til slike lysteligheter etter sin annonsekampanje om gjennomsnittslengden på et samleie i forhold til spilletiden på Bolero.
Bedre ble det ikke da en journalist fikk lokket Iona Brown til å uttale at det gjaldt å ikke nå klimaks for tidlig i Bolero‘en – den måtte komme på det rette øyeblikk.
Ta da også med at dette var Iona Browns debut – som dirigent – med Oslo-filharmonien. Skjønt hun bør ha en viss erfaring med en god del av musikerne fra før, fra sine tyve år som leder av Det Norske Kammerorkester.
Men det var ingen jomfrunalske takter over Mrs. Brown på denne konserten. Erfaren og med stødig rutine dro hun det hele i mål i et program som skjelet til det populære og spektakulære uten at vi bør ha grunn til å klage for det.
Og nå diskuterer vi hverken lengden på dette eller hint – for det er jo ikke størrelsen det kommer an på (sier jo noen?) – og når det gjaldt klimaks må vi konstatere at det musikalsk nådde der det skulle, når Ravel brøt sin femten minutters lange gjentagende oppbygging i skjærende dissonanser. Og akkurat der og da falt salen ut i ellevill applaus og trampeklapp som varte og rakk til både fire-fem og flere framkallinger.
Vi forventet faktisk et ekstra nummer. Men selv om Iona Brown så ut til å ha vitalitet nok hadde tydeligvis ikke alle musikerne krefter til nok en omgang.
Før vi kom så langt hadde vi vært innom Elgars frodige orkesterouverture I Syden, Brittens pedagogiske vandring gjennom orkesteret og Petra Langs vakre foredrag av seks av Duparcs følsomme orkestersanger.
Men det var likesom med Ravels Bolero at det ble virkelig fart på sakene, at det bokstavelig talt slo gnister mellom sal og scene. Her var det mer enn hundre musikere og én dirigent som fikk tenning!
Dette var sesongens første konsert i Concert Grosso-serien, spesielt innrettet på ungdom. Befriende var det også å oppleve en litt lødigere stemning og stil i salen.
