Erland von Koch: Impulsi, Carl Nielsen: Fiolinkonsert, Bela Bartok: Konsert for orkester, Oslo-filharmonien dir.: Walter Weller, Katrine Buvarp – fiolin
Hvis noe hadde fortjent betegnelsen onsdagskonsert, måtte det være denne. Det som på forhånd så ut som en spennende kveld med et av Finlands mest interessante dirigentnavn, Jukka-Pekka Saraste på plakaten ble i stedet en ganske ordinær affære. Ut forsvant nemlig Saraste og inn i hans sted kom den temmelig uengasjerte wiener Walter Weller. Ut gikk også et orkesterverk av den svært så oppegående finske komponisten Magnus Lindberg og inn kom i stedet et heller intetsigende stykke musikk av Erland von Koch som i nabolandet er like så kjent for sine visemelodier, og dermed ikke sagt noe galt om svensk visesang.
Det som hevet kvelden var igjen orkesteret som tok seg selv i nakken og løftet framførelsen av Bartoks orkesterkonsert ut av det ordinære sporet og inn i noe som i hvert fall ga antydninger om opplevelse – til etter hva vi kunne iakta, wienerdirigentens delvise forbløffelse. For like uengasjert sto han der og lot de fremragende musikerne i Oslo-filharmonien redde ham og aftenen.
Det andre lyspunktet var unge Katrine Buvarp som likeså godt ga seg i kast med Carl Nielsens fiolinkonsert. Den er på langt nær den mest krevende teknisk i fiolinlitteraturen, men dens mangel på stilmessig forankring gjør at man bør være svært trygg på hva man gir seg i kast med og sikker i sitt uttrykk.
Buvarp var tydelig preget av stundens alvor i førstesatsen og kom ikke riktig til hektene før et stykke ut i andre og siste sats. Men herfra og inn ble det nesten et jubelløp.
På tross av hennes briljanse, har vi likevel noen få reservasjoner som i det vesentligste bør settes på kontoen for mangel på erfaring i den store konsertsammenhengen. For hos en slik fiolinist er det bare snakk om litt tid og en viss modenhet før vi kan avnyte det helt store mesterskapet.
