Mozart: Symfoni nr. 39, Hummel: Trompetkonsert Ess-dur, Edvard Hagerup Bull: Hommage à George Gershwin Rhapsody in Rag for trompet og orkester over ungdommens elementer (og ideer) (urframføring), Schubert: Symfoni nr. 8 “ufullendte”, Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck, Ole Edvard Antonsen – trompet, Oslo Konserthus 21.1.1999
Oslo-filharmonien presenterte på sin konsert i går en ny norsk trompetkonsert, med Ole Edvard Antonsen som solist. Hagerup Bulls tredje trompetkonsert er et bestillingsverk fra Antonsens side.
Konserten er først og fremst en hyllest til Gershwin i anledning hans 100-års jubileum. Derfor bærer den også tittelen Rhapsody in Ragmed tillegget: ….over ungdommens elementer (og ideer). Med dette mener Hagerup Bull at han har øst av ideer fra sin studietid på 50-tallet i Paris, og satt sammen disse til en trompetkonmsert da han fikk bestillingen avAntonsen.
Ole Edvard Antonsen har alltid hatt et nært forhold til Hagerup Bulls musikk. Hans øvrige musikk for trompet – dette er den tredje konserten – blir ofte spilt av ham, og komponisten er også representert på hans siste CD med 1900-talls musikk (se Kulturspeilets omtale). I et intervju Kulturspeilet hadde med ham røpet han at han mer enn gjerne spiller inn trompetkonserter av aktuelle komponister som Niels Viggo Bentzen, Henri Tomasi og – Edvard Hagerup Bull
Nå fikk Oslo-publikummet æren av å bivåne urframføringen av komponistens tredje konsert. Den har en karakter og tilgjengelighet som mer enn gjerne gjør den egnet for CD-utgivelse – ‘det avgjør plateselskapet’, som Antonsen sier.
Edvard Hagerup Bull vil ære Gershwin med denne konserten. Den ‘rapsodiske rag’en’ er holdt i et svært tilgjengelig tonespråk uten at det blir for nyenkelt og spekulativt. I begge yttersatsene bølger synkopieringer fra orkesteret under med klaveret som framtredende instrument. I mellomsatsen er det blues’en som dominerer, lange, dvelende toner som tones ut fra trompeten.
Hagerup Bull har styrt unna fristelsen ved å bruke instrumentet til utvendig spill og proklamasjoner. Det er dialogen mellom orkester og solist som er det vesentlige. Selv om innflytelsen fra jazz’en og hyllesten til Gershwin preger det, er det likefullt mest Hagerup Bull. Over synkopieringene og de lette anstrøkene av blues fra trompeten er det hans eget særmerkte og kortfattede tonespråk som taler til oss.
Interessante øyeblikk oppstår i tredjesatsen når solisten samspiller med orkesterets tre trompeter.
Et sympatisk verk – og den snart 77-årige komponisten måtte fram og motta publikums hyllest for sitt verk.
Om disse tolv minuttene med ny norsk musikk var det desiderte høydepunktet på gårsdagens konsert, kan man dessverre ikke si dette om resten av programmet. På grunn av Tadaaki Otakas sykdomsforfall ble programmet endret. Ut gikk Takemitsu og William Walton. Inn kom Manfred Honeck med Mozart og Schubert.
Selv om framførelsen av Schuberts ufullendte var både nærværende og intens – det kan ikke sies om Mozarts Ess-dur symfoni (nr. 39), den bar preg av for lite samspill og muligens for få øvelser (?) – stemte ikke programmet helt. Tyngdepunktet mot det klassiske og Mozart/Schubert ble galt i forhold til Hagerup Bull. Man fikk altfor mye kjente og ‘deilige’ toner opp mot ny, pirrende og interessant musikk.
Mer fres var det over Hummels trompetkonsert. Men her var det Ole Edvard Antonsen som igjen fikk hovedrollen.
Det er utvilsomt sporty gjort av Honeck å stille opp på kort varsel (som han har gjort ved flere anledninger ved sykdomsforfall for Oslo-filharmonien). Omstendighetene og tiden tillot sannsynligvis ikke Takemitsu og Walton.
Det er ikke hver dag man opplever en norsk urframføring. Slike øyeblikk bør man ivareta – og tilrettelegge.
